Sterilisering under tvang og frivillighet

Inntil sterilisering ble en overveiende frivillig sak fra slutten av 60-åra, kan praksis ikke på en enkel måte karakteriseres som enten frivillig eller tvangsbasert; mellomformene var mange, skriver Per Haave.

I DEN SISTE tiden har rapporten Sterilisering av tatere 1934-1977 - en historisk undersøkelse av lov og praksis blitt brukt til å begrunne ulike og motstridende syn på norsk steriliseringshistorie: På den ene siden en i all hovedsak velfungerende og uproblematisk praksis, på den andre siden en svært kritikkverdig tvangsbasert praksis. Begge perspektiver forenkler og uttrykker en forståelse av steriliseringshistorien som vanskelig lar seg gjenfinne i rapporten.

1934-loven hjemlet både frivillig og tvungen sterilisering. Begge hadde feste i det tankegodset som ga loven legitimitet. Derfor fikk loven et dobbelt sikte - den gjorde sterilisering mulig for alle med en «aktverdig grunn», og den åpnet for sterilisering av åndssvake, asosiale og sinnslidende - mennesker som gjerne ble omtalt som «mindreverdige».

De «mindreverdige» var uten tvil en sentral målgruppe da loven ble vedtatt, og de utgjorde en betydelig andel av de steriliserte fram til rundt 1950 - i perioden 1934-39 mer enn 75 prosent av alle steriliserte (231 av 305), i tidsrommet 1945-50 nesten halvparten (589 av 1251). Fra slutten av 50-tallet sank andelen betydelig. I hele perioden 1934-77 ble i alt 2123 «mindreverdige» operert (bortimot 5 prosent av alle steriliserte - 43 731).

OVER HALVPARTEN av disse steriliseringene var formelt frivillige, all den stund vedkommende selv undertegnet søknaden. Men ut fra en samlet vurdering av lovens krav og de berørtes situasjon, var det snakk om en begrenset valgfrihet. I en del tilfeller var egenbegjæring et resultat av trusler eller villedende informasjon, søknader ble motvillig underskrevet, og noen var åpenbart uvitende om hva det ble søkt om. Dessuten er det viktig med tanke på vår forståelse at praksis var mest utbredt i en tid da «mindreverdige» på ulike måter ble vurdert som en trussel mot samfunnet. Denne holdningen slo ofte ned i dokumentene som fulgte søknadene, og den er særlig tydelig i saker som gjelder lettere åndssvake og personer av taterslekt, som av mange også ble omtalt som «mindreverdige».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når tallet på steriliserte «mindreverdige» i tidsrommet 1934-77 likevel ikke ble større, skyldes dette blant annet at loven var til hinder for en mer «effektiv» praksis, noe som blant annet ble påpekt av yrkesutøvere i åndssvakeomsorgen. En annen grunn var helsemyndighetenes forholdsvis restriktive forvaltningspraksis, særlig fra rundt 1950, da steriliseringsrådet, med helsedirektør Evang som formann, avslo et økende antall søknader etter tvangsparagrafen, i perioden 1957-59 hele 38 prosent. I økende grad ble det tatt hensyn til protest fra vedkommende. Og stadig oftere ble det stilt krav om at tvangsparagrafen ikke skulle anvendes uten at vedkommende ble informert, noe rådet inntil slutten av 40-åra stort sett hadde funnet unødvendig. Ved informasjon skulle alle som måtte antas å forstå betydningen av inngrepet, gis anledning til selv å ta standpunkt, og det skulle tas hensyn til eventuelle protester. Enkelte instanser reagerte med å holde tilbake informasjon om hvordan søknaden hadde kommet i stand - av frykt for eventuelle avslag.

MEN RÅDET VAR ikke konsekvent. Eksempelvis ble det i 1953 anbefalt å sette en motvillig kvinne under tiltale etter løsgjengerloven, ene og alene for å gi henne valget mellom sterilisering eller anbringelse i arbeidshus. Dessuten, i flere tilfeller der loven krevde samtykke fra verge, ble foreldre som protesterte mot sterilisering av barna, erstattet med en offentlig oppnevnt kurator som ga samtykke til sterilisering.

Langt de fleste steriliseringene etter frivillighetsparagrafen ble utført på «psykisk normale». Fram til midten av 60-åra handlet det mest om kvinner i sosialt og økonomisk svakstilte familier. Initiativet ble ofte tatt av distriktsleger, fattigstyrer/sosialstyrer og vergeråd/barnevernsnemnder - enten av hensyn til kvinnens livssituasjon, oppvekstvilkårene for det mulige barnet eller de kommunale sosialbudsjettene. I de første etterkrigsåra bidro Helsedirektoratet selv delvis til denne utviklingen. Eksempelvis ble vergerådene i et rundskriv fra 1949 oppfordret til i større grad å ta initiativ til sterilisering av foreldre som var blitt fratatt barn, for eventuelt å unngå nye vedtak om fratakelse av barn.

Det gikk imidlertid ikke lang tid før helsedirektør Evang stilte seg kritisk til disse steriliseringene, og fra tidlig på 50-tallet ble enkelte søknader etter frivillighetsparagrafen avslått. Mange inngrep kunne ifølge Evang vært unngått med bedre og mer systematisk prevensjons-veiledning. Han stilte seg også kritisk til at mange kvinner med abortønske ble møtt med krav om sterilisering: Enhver lege burde anse det som en plikt å holde abort og sterilisering strengt atskilt fra hverandre; ingen kvinner skulle få lov til å være i den tro at de måtte tilkjøpe seg retten til abort ved sterilisering. Men selv om abortloven av 1960 ikke hjemlet en slik praksis, ble sterilisering fortsatt satt som vilkår i en del tilfeller.

FRAM TIL MIDTEN av 60-åra var sterilisering av kvinner etter frivillighetsparagrafen først og fremst en løsning på en vanskelig sosial og økonomisk situasjon. En del kvinner tok selv initiativet, andre sluttet seg frivillig til andres initiativ. Andre igjen følte at de ikke hadde noe valg, noen endog presset. Den enkelte kvinnes ønske om effektiv planlegging av barnetallet uavhengig av sosial og økonomisk situasjon, noe som ble et dominerende motiv fra slutten av 60-åra, gir derfor en begrenset forklaring på praksis i de to første tiåra etter krigen.

Inntil sterilisering ble en overveiende frivillig sak fra slutten av 60-åra, kan praksis ikke på en enkel måte karakteriseres som enten frivillig eller tvangsbasert; mellomformene var mange og overgangene glidende. En klassifisering på bakgrunn av lovens ulike bestemmelser kan lett føre til bagatellisering av det påtrykk mange «mindreverdige» og sosialt og økonomisk svakstilte kvinner ble utsatt for, og en mangelfull forståelse av hva frivillighet kunne innebære for den som formelt ble sterilisert frivillig. På den andre siden kan praksis vanskelig forklares tilfredsstillende med utgangspunkt i enkeltaktørers argumentasjon for tvangssterilisering. Her som på mange andre områder, var det et gap mellom retorikk og praksis. I forsøket på å etablere en historisk holdbar forståelse kommer en derfor ikke utenom en bred kontekstuell vurdering av de prosessene som ledet fram til sterilisering.