Sterk britisk videokunst

LONDON (Dagbladet): Da Gillian Wearing mottok den prestisjetunge Turner-prisen i London i desember, var det kulminasjonen på nok en stor høst for ung britisk kunst. The Turner Prize 1997 Tate Gallery London

Turner-prisen og oppstandelsen som har vært rundt utstillingen av Saatchi-samlingen på Royal Academy er en bekreftelse på den særengelske situasjonen der samtidskunst får oppmerksomhet på linje med sport, pop og politikk, både hos publikum og i mediene.

Nominasjonslisten til siste Turner-pris besto av fire kvinner. Foruten vinner Gillian Wearing, var Christine Borland, Cornelia Parker og Angela Bulloch nominert, de tre sistnevnte med arbeider i grenselandet mellom skulptur og installasjon. At Wearing ble foretrukket tyder på videomediets sterke stilling i samtidskunsten. Samtidig er det et argument for den direkte og realistiske kunsten, i motsetning til mer sublime og metaforiske strategier.

Rystende video

Wearings video «Sacha and Mum» var en sterk, emosjonell opplevelse. Det som først ser ut som et varmt forhold mellom mor og datter går over i ren mishandling, og er så direkte som noen dokumentarfilm. Men opptaket med to profesjonelle skuespillere er gjort baklengs, og også videobåndet er avspilt baklengs. Dermed er lydbildet blitt ugjenkjennelig, mens bevegelsene er svakt surreelle, som om tyngdekraften er delvis ute av funksjon.

Mens Wearing er direkte og fortellende i sin behandling av sosiale problemstillinger, er Cornelia Parker, som var kritikernes forhåndsfavoritt, dypt inne i metaforens og bildets problem. Også Parker bruker det sosiale, men bare som en bakgrunn for subtile nyformuleringer av forholdet mellom kunstobjektet på den ene siden og kollektive myter og fortellinger på den andre siden. Parkers øreplugger laget av støv fra «The Room of Silence» eller laken stivet med kalk fra «The White Cliffs of Dover» er påminnelser om den poetiske kraften i marginale og minimale objekter, men faren er at publikum bare får bekreftet sine avanserte forventninger til en skjønnhetsopplevelse. Parkers kunst viser noen av mulighetene som fortsatt ligger i en autonom og opphøyet kunst, etter et århundre der disse ideene har kommet og gått. Men Wearing åpner med sine arbeider døra mot det kaoset som vi kaller samtida, der betrakterens egne erfaringer settes på prøve. Det er en større bragd.

Forråder kunsten

For det Parker gjør, i motsetning til Wearing, er at hun problematiserer kunstens grenser. På dette området virker Wearing nærmest ignorant. Dermed kan sistnevnte komme til å forråde kunsten ved å vise at den kan erstattes med andre former for kommunikasjon. Kunne ikke et videoarbeid som «Sacha and Mum» like gjerne ha vært et TV-program?

Jo, det kunne det, men også dette vender etter min mening til Wearings fordel. For problemet er ikke at Wearings kunst likner på TV, men at altfor lite TV likner på Wearings kunst. Er vi heldige kan en av seinvirkningene av nittitallets videokunst bli at TV-makere forstår hvilket kraftfullt og tøyelig medium de har mellom hendene.

Jonas Ekberg
The Turner Prize 1997
Tate Gallery London