Sterk debut om å gå til helvete

Debut om metodisk selvdestruksjon.

BOK: I Bård Torgersens debutroman. Alt skal vekk er det ikke mye trøst å hente. Og det er bra. Fra åpningen, som handler om terrorberedskap i Norge, til en brønnsekvens på siste side, vandrer vi gjennom mørke og øde bydrømmer, med en hovedperson som kunne vært hentet fra tegneserien «Rocky» av Martin Kellerman, hadde det ikke vært for at tristessen her ikke blir mildnet med besk humor.

Snylter

Fortelleren bor på Lille Tøyen i Oslo, i et minimalt krypinn. Han har fast kontakt med bare to andre mennesker, «bror min» og en ung kvinne som kommer fra et såkalt kreativt hjem på Nordstrand. Fortelleren driver rundt lengst øst på Oslo øst, og murer seg etter hvert inne i leiligheten til den unge kvinnen, som psykisk sett er verre stilt enn ham. Han snylter på henne, til hun ender på psykiatrisk sykehus. Da tar han like godt kredittkortet hennes og reiser fra landet.

Etter ei tid på Las Palmas ender han i New York, hvor han sklir utfor på alvor av egen fri vilje, med utstrakt bruk av dop, alkohol og stadig mer destruktive påfunn.

Fornedrelse

Bård Torgersen har skrevet en roman som skildrer opphøret av livets vanlige behov og mål. Det finnes ikke lenger ønsker om ei framtid, bare øyeblikk på øyeblikk som glir forbi, uten at de begeistrer eller angår hovedpersonen, som er lukket inne i en boble av nummen depressivitet. Forklaringen på denne tilstanden antydes gjennom foreldrenes død, men det er ikke viktig. Det som teller er tilstanden, og reisen ned i fornedrelsen og ødeleggelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og den turen kan Torgersen; særlig er oppholdet på Las Palmas, med noen randkarakterer som aldri kunne ha opptrådt i noen Elling-roman, dissende, magevond lesning. I New York blir det ikke bedre; til slutt vandrer hovedpersonen gjennom et mareritt som er i ferd med å ødelegge ham for godt; fysisk som psykisk. Jeg tror ikke at New York har blitt skildret tidligere på denne måten i noen norsk roman.

Har gitt opp

Torgersen balanserer på line i «Alt skal vekk», og står i fare for å falle ned i livløsheten. Boka kan minne om en roman som «Requiem for a dream» av Hubert Selby Jr, eller filmen «Morven Callar» av skotske Lynn Ramsay. Men der personene i Selbys bok hele tida tror at de fikser elendigheten, og skal gjøre varpet som kommer til å dra dem opp av elendigheten, har hovedpersonen i «Alt skal vekk» allerede gitt opp fra første side av, og vasser i det til halsen uten å yte motstand.

Det fører også til en nummenhet i leseropplevelsen.

Den andre innvendingen er at historien handlingsmessig blir for enstonig, og savner en vending; hovedpersonen går gjennom helvete, men når trådene samles mot slutten, ender fortellingen mer eller mindre som forventet, og alt er ved det samme.

Tross innvendingene vinner «Alt skal vekk» seg nettopp på insisteringen av ikke å skifte gir, stemning eller handlingsgang. Torgersen stoler på sitt destruktive trøkk, og har et språk som effektivt utmaler en verden hvor menneskene lever i et konstant «på tross av», heller enn i et «på grunn av».

En tydelig og god debut fra the wild side.