ALBUM: Med debutalbumet «Craving Coffee» nøyer ikke sanger/gitarist Rita Lovise (Haugseggen) seg med å banke på døra til den norske jazzvokaleliten.
Væpnet med egne sanger og formidabelt båret av et band stint av ujålete ferdigheter blåser hun døra av hengslene med en poetisk og sanglig uttrykkskraft som er sjelden vare.
Litt spissing av diksjonen, spesielt i mørkere toneleier, og hun er en formidler helt i toppsjiktet.
BLANT de innvidde har superlativene summet om 34-åringen i noen måneder. Debutalbumet vil utvide antallet summere, der det forener tilgjengelig melodiøsitet med uventede vendinger og et fjellstøtt, swingende spill, alt mens Rita Lovises dramatiske vokal trenger langt inn på cabaretens enemerker med bilderik intensitet og effektiv mørk/lys-dynamikk.
At saksofonist Henning Gravrok, pianist Bjørn Andor Drage, bassist Bjørn Alterhaug og trommeslager Finn Sletten musiserer på høyt nivå, er knapt noen overraskelse. Men at Rita Lovises sanger skulle bli en så åpenbart inspirerende møteplass for alle fem at en god, lekelysten bandfølelse gjennomsyrer hele albumet, kommer likevel som et herlig lite gledesjokk.
TROMPETEREN Hayden Powell (30) og tubaisten Daniel Herskedal (31) springer ut av miljøet rundt Storyville Jazzklubb i Molde og bandet Dixi, og har lang fartstid sammen, både ved Jazzlinja i Trondheim og i flere band.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Nå er begge ute med sterke oppfølgeralbum, Powell etter lederdebuten med kvintett-/sekstettplata «The Attic» for to år siden, Herskedal etter 2010s «City Stories».
På «Roots and Stems» har Powell beholdt kjernen fra «The Attic» og spiller egne komposisjoner i trio med pianist Eyolf Dale (28) og kontrabassist Jo Skaansar (29). Om uttrykket dermed blir mer gjennomskinnelig, mangler verken substans eller varme i trioens sobert melodiøse kammerjazz.
Det er fint å høre hvordan de tre tidligere «uhyre lovende» utøverne nå musiserer fullstendig uanstrengt og med selvfølgelig autoritet. Låtene balanserer tilgjengelighet og kompleksitet i upåklagelig variert jazzmodernistisk drakt, innbyr til dialoger og tett samspill og lar musikerne lufte solide solistiske ferdigheter.
Powell er dessuten interessant også fordi han låter så ulikt sine i mange år dominerende instrumentbrødre (Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Per Jørgensen o.a.) der han plasserer seg mye nærmere en bred, moderne amerikansk jazzhovedstrøm.
Det gjør ham til mer av en tradisjonsforvalter enn nyskaper, men uten at han framstår som tradisjonalist i betydningen «fastlåst i fortida».
SAMME Powell dukker også opp på Daniel Herskedals stort anlagte «Dagane», et bestillingsverk til festivalen Soddjazz i 2012.
Også Herskedal (31) har tatt steget over i de autoritetssterke utøvernes selskap, og har brukt bestillingsverkmidlene til å sende 10 låter ut på bredvinget flukt. Her er Marius Neset på saksofoner, Espen Berg på piano, Anton Eger og Peter Eldh på trommer og bass, et helt mini-symfoniorkester/kammerorkester med strykere og blåsere og ikke minst Helene Bøksle og koret Svanholm Singers.
Med andre ord mye musikk å holde styr på, men tubaist/komponist (og arrangør?) Herskedal viser seg oppgaven voksen.
Han starter med «Sjøbygda», en fulltonende ouvertüre som kunne vært hentet fra Maria Schneiders «Concert in the Garden»-periode, og fortsetter med en snill, bedehusaktig poplåt der Bøksle gjør stor vokalære på Øyvind Ebbesviks tekst. Så strammes jazzskruen til i «Viktoria» før folkemusikken marsjerer inn på «Inderøymarsj» og «Putins Voggevise» bringer inn russisk folkemusikk med strøk av klezmer.
Enda er det mer, og når de stilistiske sprikene ikke ender i en eneste stor spagat, har det antakelig følgende hovedårsak: At musikerne spiller verket nøyaktig slik Herskedal ønsker at det skal låte.
Hans erfaringer, referanser, ideer og ferdigheter omsatt til musikk er limet som holder «Dagane» sammen, og i dette tilfellet holder det i massevis for meg. Hitvarsel er herved utstedt.
