Sterk debut

Imponerende cd-debut fra «ny» jazz-pianist.

Pianist Maria Kannegaard (29) gjorde seg bemerket for ti år siden da hun ledet bandet Alibi, men «forsvant» mer eller mindre til jazzlinja ved konservatoriet i Trondheim midt på 90-tallet. Hun dukket opp igjen på el-piano i Eldbjørg Raknes' TINGeLING, og nå kommer hun cd-debuterende for fullt flygel på det tyske selskapet ACT (Sidsel Endresen/Bugge Wesseltoft, Torbjørn Sunde, Jan Erik Kongshaug) sammen med to andre trondheimere, bassist Mats Eilertsen og trommeslager Thomas Strønen.

Sterk musiker

At de to er lydhørt og kreativt selskap for en tangentplukker, viste de seinest i konsert med Bobo Stenson under Oslo Jazzfestival, og på parti med Kannegaard er de strålende til stede, rytmisk, harmonisk og klanglig.

Likevel er dette på mange måter Kannegaards show. Dels fordi hun tar komponistkredit for ni av sporene - de tre resterende er trioimprovisasjoner - men først og fremst fordi hun trer fram som en sterk musiker: Idérik, original og med en klangbehandling som ikke er hverdagskost blant norske jazzpianister.

Minimalistisk

Med en form for mørk, minimalistisk myndighet leder hun an gjennom de tolv korte sporene, flere av dem nesten skisseaktige i sin nøkternhet, men likevel presentert med varme og nærvær slik en godt samkjørt trio kan gjøre det når kommunikasjonen er god og ferdigheten matcher uttrykksviljen.

Herbie Nichols (1919- 63) og høyst levende Geri Allen sies å være Kannegaards pianistiske forbilder. Selv hører jeg både Monk og Jarrett i spillet hennes, men mest av alt bærer denne suiteaktige cd-en bud om et stortalent i ferd med å blomstre opp til tonen(e) av sin egen sang, og om en trio med potensial til å hevde seg i selskap med hvem det så skal være.