Sterk debut

Heidi Marie Krizniks «Applaus» er en av de sterkeste debutromanene denne anmelderen noensinne har lest.

«Applaus» av Heidi Marie Kriznik (f. 1970) er en av de sterkeste debutromanene jeg noensinne har lest. Den handler om forholdet mellom en far og en sønn, men mest om at det du ser og det du oppfatter er to forskjellige ting.

Faren er polsk, fra landsbyen Rokitno, hvor det verken er arbeids- eller framtidsmuligheter på slutten av 50-tallet. En morgen bare drar han derfra, haiker til Warszawa og sniker seg med ferjene videre nordover. Han har sett en plakat der Cirkus Arnardo søker etter sjauere. En sein marsdag i 1957 kommer han til Oslo, men får lyst til å snu idet han ser isen som fortsatt ligger i Oslofjorden. Han blir.

Illusjoner

Sønnen blir født den dagen foreldrene har billetter til Arnardos illusjonsforestilling på Edderkoppen, men dit kommer de seg altså ikke. I stedet holder det på å gå galt i drosja på vei til sykehuset; de kjører nesten på en forvirret mann som går midt i gata og klør seg som besatt over hele kroppen med begge hendene. Idet politiet henter den forrykte for å anbringe ham på Gaustad, dukker Arnardo opp. Mannen er ikke gal, bare hypnotisert av selvsamme sirkusdirektør.

«Applaus» er spekket med pussige historier, og hovedpersonen - den polske faren - er ikke uten en Chaplin-liknende komikk i all sin påståelige hjelpeløshet. Men det er først og fremst en underliggende sårhet i fortellingen om far og sønn. De to holder sammen når moren flytter ut med spisebordet og de seks stolene hun selv har kjøpt.

Overbærende

Faren driver det aldri til noe i arbeidslivet; hos Arnardo er det bare sesongarbeid og lett å pådra seg ryggskader i sjauingen, han lærer aldri språket godt nok, han er - i Oslo-målestokk - alltid et hakk for eksentrisk.

Når han begeistret forteller at «Hoc est corpus Christi!» fra nattverden er opphavet til hokus pokus, smiler de norske naboene høflig overbærende. Og faren er for tilstedeværende i sønnens liv, f.eks. på fotballtreningen til en tiåring: «Hva er det egentlig faren din sier? Hvor er faren din fra? spurte gutta på laget, og jeg svarte dem at far var fra Polen og at dobry er bra, og jasna er som faen.»

Hjemreisen

Denne varme faren som elsker sin sønn og som kan alt om elefanter, om paverekker, polsk historie og fotball, faller alltid igjennom i det norske mestringssamfunnet. Når han for første og eneste gang skal reise tilbake til Polen med sin unge sønn, klarer han ikke å komme seg lenger enn til Hauptbahnhof i Hamburg. Han blir sittende og drikke øl til pengene tar slutt, og til en vennlig konduktør setter de to på et tog tilbake til Østbanen et par dager seinere. Det er altså forskjell på det man ser og det man oppfatter, slik illusjonisten Arnardo i sin tid uttrykte det. Faren eier ikke talent for «det virkelige livet» med blokkleilighet, skolebarn, sosial omgang med naboene, ferier, ekteskap osv. Til slutt får han lungekreft.

Balansert

Det er sønnen som er jeg-person i romanen. Han forteller i vekslende tid, barndomsopplevelser stokket med farens gjenfortalte erindringer, ofte inspirert av amatørfilmer i super 8-format eller snapshots på veggene i den trange leiligheten.

Det er en fortelling som er trist og varm, sår og vakker på samme tid, nydelig balansert uten noensinne å vippe over grensen til det sentimentale. Det er rett og slett vanskelig ikke å la seg bevege av denne romanen.

Til å være en debutroman er «Applaus» nesten sjokkerende bra. Men Heidi Marie Kriznik viser her en så tydelig forfatterstemme og en så stor trygghet i de språklige virkemidlene at jeg nekter å tro at vi står overfor et tilfelle av begynnerflaks.

Da capo, denne dama vil jeg lese mer av!