Sterk duo, tøff trio, mystisk kvartett

Trygve Seim og Andreas Utnems «Purcor» er en av årets vakreste plater.

LANGT SAMARBEID:  Pianist Andreas Utnem (tv) og saksofonist Trygve Seim løfter et langt samarbeid ut i verden. Foto: Colin Eick/ECM
LANGT SAMARBEID: Pianist Andreas Utnem (tv) og saksofonist Trygve Seim løfter et langt samarbeid ut i verden. Foto: Colin Eick/ECMVis mer

||| ALBUM: Uten rop eller fanfarer lister en av årets vakreste plater seg ut i verden via ECM denne måneden, Trygve Seim og Andreas Utnems «Purcor. Songs for Saxophone and Piano».

DEN minimalistiske tittelen både forteller og tilslører sannheten. Ja, det handler vitterlig om saksofon — tenor og sopran — og piano (noen ganger harmonium) i samspill, men tittelen sier ingenting om den overrumplende inderligheten i disse stillferdige sangene — noen originale, noen tradisjonelle og folkelige, noen varsomt improviserte — som Seim og Utnem formidler med den typen usentimental enkelhet som kan åpne tusen dører.

TRYGVE SEIM/ANDREAS UTNEM:: Vakkert og inderlig med rik klangpalett.
TRYGVE SEIM/ANDREAS UTNEM:: Vakkert og inderlig med rik klangpalett. Vis mer

Den forteller heller ikke at Seim rår over et helt lite arsenal av klangfarger i saksofonene, fra de umiskjennelig garbareksk krystallinske til de mystiske som vi forbinder med duduk, bansuri og sjakuhatsji.

Seim velger tone med omhu, og behersker dem alle med en uforstyrrelighet og ubesværet autoritet som gjør ham til en unik stemme, selv i det ganske tettbefolkede norske saksofonistkoret.

RAMMEN om «Purcor» er kirkemusikk, eller kanskje snarere musikk til bruk i kirken. Plata springer ut av et mangeårig samarbeid mellom organist/jazzpianist/komponist Utnem og den etablerte jazzmusiker/komponist/bandleder Seim, og at det nå løftes ut av Tøyen kirke og til alle de steder på kloden der ECM har distribusjon, er spennende.

For slik Tord Gustavsen Trio fant en internasjonal resonansbunn for sin melodiøse, kontemplative jazz, kan like gjerne Seim og Utnem sette sinn og stemninger i bevegelse med sine poetiske nærbilder, fulle av stemningsmettet undring og håp som de er.

ALBATROSH: Prisvinnerduoen dobler vingespennet på vei mot det frie.
ALBATROSH: Prisvinnerduoen dobler vingespennet på vei mot det frie. Vis mer

DUOEN Albatrosh — saksofonist André Roligheten og pianist Eyolf Dale — vant JazzINTRO i 2008, platedebuterte med «Seagull Island» for halvannet år siden og følger nå opp med «Mystery Orchestra with Grenager & Tafjord».

Det betyr at duoen for anledningen er utvidet til kvartett med hornist Hild Sofie Tafjord og cellist Lene Grenager, i sin tid halvparten av Spunk og velkjente utøvere innen impro og støy.

De trer inn i Dale og Rolighetens komposisjoner uten å ta gisler og gjør Albatrosh til en mye farligere fugl enn ved forrige trekk.

Etter en blid, melodinær start, strammer kvartetten grepet og etablerer etter hvert et robust improvisatorisk uttrykk med til dels abrupt musisering. I noen forløp, som Rolighetens nydelige «Albatrosh On Skies», svever kvartetten rett nok ut i et drømmende, hemmelighetsfullt landskap, men andre stemninger er atskillig mer turbulente og skakende.

JEF NEVE TRIO: Belgisk superpianist i den nye pianotriostilen.
JEF NEVE TRIO: Belgisk superpianist i den nye pianotriostilen. Vis mer

Albumet mer enn antyder at Albatrosh er på god vei mot et samtidsmusikalsk, fri-impro-landskap, men hvor duoen eventuelt (mellom)lander ved neste korsvei, gjenstår å se og høre. Iallfall for øyeblikket synes kursen å være satt.

DEN belgiske pianisten Jef Neve (33) og hans bass/trommer-trio har tatt Europa med storm de siste åra og kommer nå med sitt femte album, «Imaginary Road». Trioen, som spilte på Vossa Jazz i fjor, opererer i grovt sagt det samme idiomet som Jason Moran og Robert Glaspers trioer, altså nærmere rock-forankrede band som The Bad Plus og Neil Cowley Trio, og på trygg avstand fra tradisjonelle pianotrioer med amerikanske standardlåter som hovedrepertoar.

Her er det originalmateriale som teller, og mens trioens harmoniske formue er relativt beskjeden, synes samlet muskelkraft og viljen til å hamre melodiene fast desto større.

Neve, som også har en betydelig klassisk karriere, framstår som en briljant jazzpianist — også etter mer tradisjonelle mål - og som en svært bevisst bruker av elektroniske effekter i sin iscenesettelse av triouttrykket. Han vil utvilsomt få sine avsnitt når kapitlet om de nye pianotrioene i jazzen ca 2005/2010 skal skrives.