Sterk historisk roman

Man får en merkelig fornemmelse av å bli trukket bakover i tida når man leser Torunn Ystaas' roman «Begeret», med undertittel «Fedrane 1».

Det skulle bare mangle, kan man naturligvis si, Ystaas har skrevet en historisk roman fra 1840 - 50-årenes Norge. Men fornemmelsen av noe forgangent stikker dypere enn bare til romanens ytre handling. Boka slutter an til rike tradisjoner i norsk romankunst, Ystaas tar opp tråden fra mellomkrigstidas store epikere, som Falkberget, Duun og Undset. Bevares, hun har et stykke å gå, ennå når hun mestrene til knehasene eller der omkring. Likevel er denne romanen en spennende satsing.

Sterilt

Presten Karl Evert Parelius Røst og kona hans, Hannah Frøydis, lever i inntørket barnløshet. Denne steriliteten er blitt en besettelse for dem, en verk som infiserer hele deres tilværelse. Kontrasten er bondegutten Peder Bergeson, mannen som stadig vekk besvangrer kvinner. Også han er ulykkelig, også han er et offer for krefter han ikke behersker. Kanskje er det denne fornemmelsen av å være utlevert til ublide skjebner som gjør at det oppstår et fellesskap, nesten et vennskap, mellom Peder, Parelius og Hannah Frøydis.

Betagende

Rundt disse tre skikkelsene har Torunn Ystaas skapt et rikholdig persongalleri av frisinnede tjenestejenter, stridbare hardangerbønder og mer forhutlede husmenn.

Og snart trer hennes overordnede intensjon, hennes prosjekt, fram fra boksidene: Hun ønsker åpenbart å gi en skjønnlitterær skildring av det kløyvde i hele vår moderne historie, av konflikten mellom by og land, mellom embetsmenn og bønder, mellom landsmål og dansk, mellom forfinet elitisme og brysk folkelighet. Så langt går Torunn Ystaas i å levendegjøre sitt prosjekt at hun gjengir presteparets replikker på konservativt riksmål, mens de mer folkelige elementer får snakke reinspikka hardangerdialekt.

Fungerer det? I all hovedsak gjør det faktisk det. Ystaas' personer blir mer enn bare bærere av historisk betingede roller. Hannah Frøydis' sorg over sin barnløshet virker ekte nok, Peders fortvilelse over alle de gravide kvinner likeså. Heller ikke overfokuserer Ystaas den konflikten som fram til denne dag er vesentlig for alle som vil forstå vårt lille Norge: For her er også sympati, tiltrekking, vennskap og kjærlighet på tvers av kulturelle og sosiale skillelinjer.

Desto mer overraskende at ikke Ystaas gjør mer ut av romanens bærende kjærlighetsforhold, det mellom presten Parelius og tjenestejenta Karina. De elsker hverandre, hun bærer hans illegitime barn, men deres fordekte kjærlighet blir en påstand, intet mer. Det er som Ystaas frivillig frasier seg en rekke dramatiske poenger, blygt slår blikket ned, på vegne av seg selv og oss alle. Ellers er her flust av dramatiske opptrinn, blodfulle konflikter, voldsomme pasjoner. En betagende leseropplevelse, med andre ord.