Sterk honning

Det forlyder at Damm forlag har planer om å heve seg over kiosknivået og satse seriøst på ny norsk skjønnlitteratur.

BOK: Skal man dømme etter Damm-debutant Astrid Nordangs roman «Svart honning», har ryktene noe for seg. Det er en spennende debut, med åpenbare litterære kvaliteter, og med en tittel som pirrer nysgjerrigheten.

Polsk honning

Tittelen peker inn mot et bredt felt av bilder og motiver som veves sammen til en helhet nettopp i kraft av at tittelmetaforen fastholdes som et viktig strukturerende element. «Svart honning», det er polakkenes honning, som blir brukt i valmuekaker og brød, men også til framstilling av heroin. Den viser både til noe hjemlig og noe farlig, noe positivt og noe negativt, og ikke minst sammenflettingen av de to ting.

Et viktig motiv er knyttet til bier, og polakkenes svarte madonna inngår likeledes i metaforens kraftfelt. Et annet sted tales det om «krigens svarte honning som flyter seigt i årene». Og slik kunne vi fortsette. Det er gjennomført, og det funker bra.

Til Kraków

Hovedhandlingen er knyttet til en reise til Kraków. Det er skuespillertruppen AV Filter som er invitert dit for å opptre med et av sine stykker. Med på reisen er hovedpersonen Mia Andresen, som er nyskilt alenemor, og som i det siste har hatt et forhold til en annen i truppen, et forhold som er i ferd med å rakne. Mias eks befinner seg der samtidig. Han lager reiseprogrammer for NRK og skal blant annet dekke skuespillertruppens opptreden i byen. Beretningen veksler mellom hans og Mias perspektiv.

Levende

I Kraków har Mia en «one-night-stand» med en eldre jazzmusiker som har overlevd konsentrasjonsleirene. I det hele tatt foregår det litt av hvert på den erotiske fronten. Men vi hører også mye om skuespillernes profesjonelle liv, og ikke minst får vi vite en god del om Kraków. Innimellom erotikken og de offisielle oppgavene blir det nemlig atskillig tid til sightseeing. Forfatteren er selv skuespiller og har nok intim kjennskap til det hun skriver om.

Nordang forteller både levende og interessant om skuespillertruppens opphold i Kraków. Men det som løfter romanen over den jevne debutbok er, foruten den gjennomførte honning-metaforikken, bokas hovedtema som dreier seg om hovedpersonens og vårt alles forhold til nazistenes ugjerninger under andre verdenskrig. Dette tematiseres både gjennom jazzmusikeren og særlig gjennom hovedpersonens mor, som flyktet til Norge fra Polen før krigen.

Forholdet til denne moren, som er temmelig sprø, og til faren føyer seg i det hele tatt godt inn i det øvrige mønsteret. Det gjør også forholdet til barnet og til den tidligere ektemannen. I det hele er det fin flyt over fortellingen, og som debutroman plasserer den seg pent over gjennomsnittet. Desto mer synd er det at teksten skjemmes av korrekturfeil, bl.a. i form av gjentatte småord. Det er ikke overveldende mange, men nok til å irritere en gammel norsklærer.

Hvis Damm ønsker å satse seriøst, bør de derfor først som sist sørge for at korrekturleserne ikke sover når de er på jobb.