Sterk Idun Hov

«Skammen» er blitt teater som svir, som griper, som beveger til både latter og tårer. Nationaltheatrets sceneversjon av Bergljot Hobæk Haffs roman er mesterlig. Ingen vil forlate denne oppsetningen uten å ha fått både den opprivende historien og Anne Krigsvolls sterke Idun Hov brent fast i sinnet.

Mye av fortjenesten må falle på regissøren Morten Borgersen, som har maktet, ikke bare å komprimere Hobæk Haffs mektige romanverk til en plausibel og tett sceneversjon, men som også har funnet en form og et scenespråk som bringer innholdet helt til sin rett.

Svarte sider

Stoffet må ha virket overveldende, og utrolig fristende, på en teatermann som Borgersen. I sin tidligere sjefstid ved Teatret Vårt i Molde valgte han seg ofte krevende repertoar som nettopp forsket i de svarte, farlige, ja ubehagelige sidene ved tilværelsen. «Skammen», med sitt brede lerret fra vårt århundres norske historie, med skambegrepets nedslag i ulike livssituasjoner og mennesker, med sin skyld-, svik- og sorgtematikk, sivilisasjons- og kristendomskritikk - alt speilet i Idun Hovs livshistorie, må derfor ha vært som den rene magneten. Resultatet er i hvert en fjellstø dramatisering, og en iscenesettelse som aldri skyr menneskelige smertepunkter og yttergrenser.

Teaterversjonen begynner med to skyvedører som glir til side og der står den voksne Idun Hov med sin koffert. Den slutter også slik, men da er Idun Hovs liv kommet fram til en forsoning og et nytt håp. Imellom har hun rekapitulert sitt liv. Første akt, barndom og ungdom fram til hun blir gravid med barndomskjæresten Aron, foregår i et landskap av tykke, myke persiske tepper, plassert ut på scenen av scenograf Åse Hegrenes som for å skape inntrykk av hjem og livssammenheng. I andre akt er gulv og vegger kalde og stålgrå paneler. Virkeligheten er blitt avkledd all staffasje, Iduns verden er den indre galskapen, forsterket av stoff, diagnosen paranoia og sinnssykehus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Identitet

Skammen som tema, selvanklage, følelse og realitet står sentralt i oppsetningen. Men også spørsmålet om å bygge og finne seg selv, sin identitet, sitt jeg. Hva former et menneske, hva skaper en person?

I scene på scene bygger Anne Krigsvoll opp Idun Hov for våre øyne. Nærmest som en billedhogger som jobber seg inn i leiren og skulpterer sin skikkelse, former hun sin Idun. Som småjente, i noen intense scener med faren, den landsvikdømte presten, dratt mer mot det komplekse og sympatiske enn det brutale av Erik Hivju. Scenen der faren forteller hvordan Gud skapte Idun, er vakkert gripende. Som tenåring, i befriende samspill med Ingar Helge Gimles ømme og gode jødegutt Aron. Og som voksen, hvor kreftene i henne blir så sterke at forstanden flyter over sine bredder. Det er virkelig en scenisk kraftprestasjon.

Velspilt

Bare i begynnelsen av andre akt, der noen scener blir vel litterære og opptrinnene med Idun som setter sprøyter på seg selv i et glassbur for understrekende, har denne oppsetningen svakheter. Anne Grete Preus' eteriske rytmer og bølgende, sprø klanger åpner nye rom til stoffet. Musikken er flott integrert i oppsetningen. Også andre roller er så godt spilt at det er vanskelig å skjønne hvor høyt Nationaltheatret egentlig har tenkt å hoppe når jubileumssesongen innledes med å legge lista så høyt som dette.