Sterk le Carré

En sterk historie om korrupsjon og maktbruk.

Tidlig på 90-tallet ble det uttrykt en viss bekymring for framtida til forfatterne som brukte den kalde krigen som stoff for sine bøker. Hva skulle de skrive om nå? Hvilke fiender fantes nå?

Ingen trengte å bekymre seg for John le Carré. Han hadde allerede bevist sin overlegenhet med romaner som «Spionen som gikk sine egne veier» (1978) og «Piken med trommestikkene» (1983), karakterstudier som hevet seg høyt over den rene actionromanen. Han trengte ingen Berlinmur eller et Politbyrå for å få fantasien i gang.

Ny fiende

Siden har han bare briljert - på en måte som ingen andre har vært i nærheten av. I «Den evige gartner» lanserer le Carré en ny fiende - de store farmasøytiske firmaene som er så mektige at de kan betale enhver kritiker til taushet. Og hvis ikke pengene lokker, har de andre metoder. Det blir oppstuss på det britiske høykommissariatet i Nairobi når Tessa Quaye blir funnet drept, mens hennes belgiskafrikanske venn Arnold Bluhm er sporløst forsvunnet. Tessas mann, den langt eldre karrierediplomaten Justin Quayle, aksepterer verken påstanden om et forhold mellom Tessa og Arnold eller at de var tilfeldige ofre for banditter, og begynner sin egen etterforskning.

Mois hjelpere

«Når det gjelder hemmeligheter er graven rene syklubben sammenliknet med meg,» pleide Tessa å si. Og hennes skjulte hemmeligheter er mange og farlige. For Tessa og Arnold hadde ertet på seg mektige fiender, enten det var firmaet ThreeBees og deres uforliknelige tuberkulosemedisin eller president Daniel Arap Moi og hans hjelpere. «Den evige gartner» er en sterk historie om korrupsjon og maktmisbruk, en velskrevet, men akk så sørgelig roman hvor spenningen likevel aldri slipper taket. John le Carré har uten tvil skrevet sin viktigste roman hittil.