Sterk misjonsberetning

Fantastisk skildring av løvetemmeren og kvinne-bedåreren.

Kneleren Oversatt av Linn Øverås Aschehoug BOK: Det er mye sterkt driftsliv i den produktive og sentrale apartheidmotstanderen André Brinks forfatterskap. Hans nest siste utgivelse på norsk «Før jeg glemmer» (2005), handlet om en hvit mann som bare måtte ha kvinner. Da virket det som om den nå 70 år gamle Brink gikk på tomgang. Men bare året etter kom han med en kraftfull og underlig affære. «Kneleren», som nå foreligger på norsk, handler også om en mann med et nesten overnaturlig sterkt driftsliv.

Cupido Cockroach, (Kakkerlakk) er khoikhoi, eller hottentott som de nederlandske kolonialistene på Kapplandet døpte dem. Cupidos mor ble som barn tatt til fange av en hvit farmer. Hans far er ukjent, kanskje farmeren selv. Cupido lærer å temme løvene av guden Heitsi-Eibib. Han drikker, slåss og nedlegger utallige kvinner. Også etter at han gifter seg med såpekokersken Anna. Hun foretar stadige reiser i åndeverdenen, dreper den grusomme farmerens sønn bare ved tankens kraft, og har en seksuell appetitt som nesten overgår Cupidos.

Spiser Bibelen

Men så møter Cupido misjonæren van der Kemp som tilbyr ham vin om han mottar guden Jesus. Cupido spiser Bibelen ark for ark i håp om bokstavelig talt å fylles med Ordet. Og han bruker sine overnaturlige krefter på å overbevise sitt folk om at de må ta imot Gud-herren. Gjerne ved å banke dem helseløse inntil de lar seg døpe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gode misjonærer

Cupido Cockroach er en historisk skikkelse som levde på Kapplandet på slutten av 1700-tallet, dit handlingen er lagt. Det er også Fader Theodorus van der Kemp og Pastor James Read, som Brink gir en fortellerrolle i en del av boka. Brink skriver i etterordet at han har funnet stoff blant annet hos London Missionary Society, som virket i Sør-Afrika. Både van der Kemp og Read er sympatisk framstilt.

De kjemper mot kolonialistenes hårreisende behandling av «buskmenn og hottentotter». Og klarer å stoppe et opprør, der illsinte kolonialister ville hindre at de innfødte får komme inn i Guds hus. Brink kan likevel ikke motstå fristelsen å komme med dulgte antydninger om de to misjonærenes betente lidenskaper for «hottentottkvinner», som de også gifter seg med.

Latterlig konkret gudstro

«Den gåte som et annet menneske utgjør, er noe som bare kan fattes gjennom fantasien,» skriver Brink. Det virker rimelig å la fantasien hjelpe den historiske Cupido fram. Cupidos enorme fysiske styrke og, for oss, latterlig konkrete gudstro, er skildret med humor og overbevisning. Her bruker Brink en muntlig tradisjon som muligens ikke ligger så fjernt fra det som var «hottentottens» virkelighet:

De mest fantastiske skildringer av natur og overnatur, dyr og djevler, formulert gjennom vers, «enfoldige» brev og en språklig rytme. Brink formulerer også med overbevisning det trosspråk og de fordommer misjonærene hadde på den tida. Mest forstemmende er de knappe faktabeskrivelsene av små «hottentottbarn» som jages som dyr og bindes som krøtter.

Tordentaler

Den selsomme misjonæren Cupido ender med egen misjonsstasjon i det helt ytre av kolonien. Skildringen av reisen til det golde landskapet er fantastisk:

«Se det vell av detaljer som livet uttrykker seg gjennom; en stadig fornyet oppdagelse av hvilke rikdommer de innfødte, dyrene, insekter, planter, selv klippene og steinene representerer.»

Men alle forlater den sterkt troende misjonæren med de eviglange tordentalene og den utrolige sangstemmen. Og en dypt skuffet Cupido sitter igjen med en menighet bestående av to gale søstre, en døvblind mann, en foreldreløs krøpling og en olding som ikke kan gå.

Denne anbefalesverdige boka er flytende oversatt av en dreven Linn Øverås.