Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sterk, mørk og morsom Ibsen

Klassisk og nyskapende, en helsvart menneskelig komedie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TEATER: (Stavanger, Dagbladet) I våre dager kan Ibsen servert på klassisk vis virke nærmest sjokkerende, særlig hvis man får det til. Og det har Rogaland Teater, ensemblet og regissør Sophia Jupiter klart.

Det starter langsomt, nesten nølende, hjemme hos grosserer Werle, med sladrende tjenere foran Erlend Birkelands frapperende titteskapsscenografi og borgerlig selskap i kjole og hvitt. Det er gammelt, det er formelt og det er litt stivt.

Livsløgner

Mens så forsvinner salongene opp mot taket, og vi er på fotograf Ekdals loft. Klær og kameraer er med det samme flyttet til nærmere vår tid, med unntak for gamle løytnant Ekdals anakronistiske uniform.

Likevel spilles det tradisjonelt, klassisk teater. Og det spilles godt. På dette loftet er virkelig familien Ekdal marginalisert. Sjelden ser man mer ynkelig, fattig liv enn på Birkelands minimumsloft: Dette er parkerte mennesker, man forstår Hjalmar Ekdals (Espen Hana) desperate behov for varmende livsløgner. Hvis det da ikke var for Marika Enstads Gina, det realistiske menneske som ser hvordan ting er, og gjør det beste ut av det, nøkternt og livsdugelig.

Det er en strålende rolleprestasjon, slik også Hanas bortskjemte Ekdal blir svart troverdig i all sin komiske selvopptatthet. Nina Ellen Ødegaard overbeviser som en Hedvig hjelpeløst fanget av kjærlighet til sin far, manipulert til en meningsløs død av en Gregers på dypt vann og en komisk selvopptatt Hjalmar.

Balanse 

I Sophia Jupiters regi tas humoren, Ibsens folkekomediegrep ut på lattervekkende alvor. Regien er som Ibsens tekst ikke realistisk, den blir nærmest barokk i sin livsløgns og håpløshetsbeskrivelse: men humoren balanseres nydelig mot alvoret og tragedie.

Og i dette brakkvannet av en familie kan man håpe på at en frisk kost kunne feie bort mye, men så kommer i stedet en Gregers Werle (Anders Dale): En mann som vil frelse andre for å slippe å ta tak i sine egne liv, en projiserende selvpiner. Tydeligere enn ellers ser man hvordan Gregers Werle nødig tar åpent oppgjør med sitt eget, enten det er kunnskapen eller medansvaret for at løytnant Ekdal en gang fikk pådyttet seg skyld for bedrag, eller for Hedvigs tragiske død.

Ideale fordringer er nettopp den typen fordring man helst transporterer videre til andre. Det er Gregers Werles livsløgn, og den står han alene igjen med der teppet går ned. Dette er klassisk teater på sitt beste, en Ibsenform tatt på imponerende alvor av en dyktig regissør og et lydhørt ensemble.