Sterk og flott Borkman

Sjelden er vel Ibsens alderdomsstykke «John Gabriel Borkman» blitt så glassklart fortalt som på Det Norske Teatrets Scene 2.

Det er tre mennesker som virkelig har rotet til sine liv vi møter i denne nennsomt moderniserte, men likevel omsvøpsfritt iscenesatte versjonen.

Selvbedrag

De tre våget aldri leve ut sin kjærlighet og sine drømmer. Eller de var på vei, og møtte veggen. Nå speiler de seg i sine egne selvbedrag og svik, i den klamme stuelufta livene deres er endt opp i. Men halmstrået de alle klamrer seg til som en slags siste livsutvei - John Gabriel og Gunhilds sønn, Ellas nevø: Erhart - har skjønt hva det kommer an på. Skal man få brukt sin tilmålte tid på jorda, må man ut, bort, vekk. Man må leve sitt eget liv. Man kan ikke tilbringe livet med å gjøre bot for andres feilgrep og svakheter.

Det er i høy grad blitt skuespillernes kveld på Det Norske. Scenograf Åse Hegrenes har renset rommet for 1800-tallsdill og gjort plassen klar for karakterene. Borkmans stue og loft er en spilleplatting omgitt av svarte vegger og en forstørret gullramme som går diagonalt over scenen.

Fremragende

Og Morten Borgersen viser seg nok en gang som en genuin skuespillernes instruktør. Diskré og uten dikkedarer har han åpnet dørene for skuespillerne direkte inn til Ibsens mennesker og konflikter. Selv om han i en scene lar Ståle Bjørnhaugs John Gabriel Borkman både jogge omkring akkompagnert av heftig rockemusikk og leke med et lite togsett, er regien aldri påtrengende til stede. Det er menneskene som teller. Det er Ibsen som skal fram.

Denne oppgaven griper skuespillerne begjærlig. Flere av scenene mellom søstrene Gunhild og Ella er fremragende spilt. Skuespillerne har fått rom rundt seg, og fyller det med liv og troverdige detaljer. Også birollene er helstøpte: Sverre Bentzens trofaste Foldal, Marianne Kroghs Fanny Wilton og Erland Bakkers Tennessee Williams-inspirerte Erhart.

Distansen mellom søstrene er iskald i det første møtet. De vet begge at de, nok en gang, skal kjempe om samme mann. Før var det John Gabriel, nå er det sønnen. Ragnhild Hilts Gunhild er nærmest huslig, enkelt kledd, nostalgisk der hun pusler med Erharts gamle matrosdress.

Britt Langlies Ella er elegant i burgunder fløyelsdrakt, med klasse og avmålthet. Hun bærer sin sykdom og sitt livs store kjærlighetsnederlag med anstrengelse og verdighet.

Og når de to til slutt strør snø, hvit aske, over Borkman i vinternatta, er de ikke forsonet. De har bare ikke noe å kjempe om lenger.