Sterk og nådeløs

Mette-Marit gir aids et ansikt. Men denne forfatteren gir sykdommen innhold.

Her er ukas bokanmeldelser.

BOK: Det er selvfølgelig et paradoks i dette: Kronprinsesse Mette-Marit risikerer trolig ingenting når hun avbildes på plakater i den internasjonale kampanjen mot aids-forebygging. Snarere styrker hun inntrykk av godt skjønn, og øker sin humane omdømmekapital.

Men han som kjemper mot viruset hver eneste dag, vil ikke vise ansikt, aller minst skrive navnet sitt på coveret av ei bok. Derfor skriver han sin historie under pseudonymet John Galt (formodentlig også for å plassere seg selv ideologisk i forhold til filosofen Ayn Rand, som bruker Galt-navnet på en av sine romanpersoner).

Pseudonymet forteller alt om den skammen som hefter ved hiv: Ikke engang en så sterk og god bok som denne, er det verdt å knytte navn - og eventuelt ry til. I dag er det altså fullt mulig å leve et langt liv med hiv, takket være den revolusjonerende HAART-medisinen. Men stigmaet er det ikke mulig å bære. I dette ligger også det allmenne ved denne boka.

Et klasseproblem

For noen år siden leste jeg ei bok av min tidligere journalistkollega.

Eva Lind Karlsen hadde fått hiv-viruset i voksen alder, nærmest ved en tilfeldighet. Jeg var rystet over de fordommene hun beskrev at hun nå hele tida måtte forholde seg til. For meg var hun en dyktig og reflektert journalist. Nå var hun plutselig redusert til en kategori, assosiert med tvilsom seksuell livsførsel. Det var i 2000.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har gått åtte år. Med «Døden ved min side» er det mulig å slå fast: Ingenting har endret seg med hensyn til våre, og særlig helsevesenets, fordommer. Situasjonen har snarere forverret seg. Hiv har blitt noe vi overhodet ikke snakker om.

PARADOKS: Forfatteren av «Døden ved min side» er anonym. Men Mette-Marit fronter en stor kampanje mot fordommer mot aids i Mexico.
PARADOKS: Forfatteren av «Døden ved min side» er anonym. Men Mette-Marit fronter en stor kampanje mot fordommer mot aids i Mexico. Vis mer

Det forebyggende arbeidet har gått i stå fra myndighetenes side. Et levende eksempel fikk vi nylig sist uke da det ble klart at drop-in tilbudet ved Olafiaklinikken er droppet. Når tilbudet er borte vil trolig mange la være å hiv-sjekke seg. Hovedårsaken til det manglende engasjementet er selvsagt, som i så mange andre tilfeller, at det rike, heteroseksuelle normalsamfunnet ikke lenger er truet. Krisescenariet fra 80-tallet er lagt dødt. Så får skipet med aids-rammede mennesker i den fattige verden, som riktignok rommer millioner, få synke lydløst.

Stiller spørsmål

Selv lever forfatteren et normalt familieliv med kone og to barn. Han fikk viruset i et brudd med sin ektefelle da han eksperimenterte med seksualiteten sin. Med en annen mann. Han er ikke bitter, han tar ansvar for det han gjorde. Som han skriver: «For meg er seksualitet et stort landskap som overskrider våre begrensende begreper».

Det jeg liker så godt med denne boka, er nettopp forfatterens måte å problematisere språk og forestillinger. Han problematiserer moral, ansvar, skam, samfunnets normer og vår måte å snakke om sykdom.

Disse begrepene er allmenne. De knytter seg ikke bare mot hiv, men også til kjerneområder i et menneskes liv som: Omsorg, frihet, ansvar, individ, kollektiv, empati, grenseløshet. Derfor er også resonnementene overførbare for den som leser. Sagt på en annen måte: Du trenger overhodet ikke ha befatning med hiv for at denne boka skal føles relevant.

En større samtale

Det finnes en del innvendinger: Boka er for lang, den bruker for mye plass på medisinske terminologier og den er tidvis skrevet i et klisjéaktig språk.

Samtidig synes jeg innvendingene er underordnet dette: Forfatteren setter omtrent hele sin identitet på spill for å undersøke og forstå seg selv, sin egen seksualitet, samt de relasjonene og det samfunnet han er innspunnet i. Et sted heter det at lange samtaler med ’personer som har innsikt og forståelse, har ført til at hiv gradvis har normalisert seg i bevisstheten min’.

Sterk og nådeløs

Men med denne boka har forfatteren åpnet for en langt større samtale. Boka gir felles språk til et tabu som bare kan bekjempes med denne form for åpenhet. Neste steg for forfatteren ville vært å tre ut av anonymiteten og erstatte Mette-Marits symbolske funksjon. Da ville boka fått enda større kraft.

LES OGSÅ: