BOK: Skribent Aslak Nore hadde for noen år siden ry på seg for å være en veslevoksen, høyrøstet og selvopptatt jypling, hvis spesialgren var å kreve publikasjoner nedlagt. «Så hva er det han sier, hva er det han mener, hva er det han vil?» som Rune Slagstad spurte sommeren 2004.

Etter hvert fikk Nore nok av seg selv, og tilbrakte noen år på skolebenken i New York foran læremester Christopher Hitchens. Nå har den norske offentligheten fått tilbake en langt mer skrivekyndig, kunnskapsrik og reflektert Aslak Nore. Som fortsatt er ganske stormunnet.

Ny nyjournalistikk?

Slik skal det være. Norge trenger flere polemikere med pondus og vilje til forandring. I februar krevde Aslak Nore en ny litterær journalistikk i Norge, det som i USA går under betegnelsen «New New Journalism». Dermed har han bevisst lagt lista høyt for hvordan vi skal lese hans første bok, «Gud er norsk», om norske soldater i utlandet. Er dette ny nyjournalistikk?

Nore er ikke spesielt nyskapende, debutboka minner mest om klassisk godt journalistisk håndverk. Den er delt inn i sju kapitler, som alle veksler mellom selvopplevde reiseerfaringer, historiske tilbakeblikk og intervjuer. Det første kapitlet, hvor Nore beskriver sine egne erfaringer som soldat i Bosnia i 1999, gir et særegent innblikk i militært kameratskap. Samtidig har forfatteren her for liten distanse til sitt stoff. Han vender ryggen til verden og stenger veien for kolleger som trolig har mer interessante historier å fortelle. Kapittel fire, som handler om Tysklandsbrigaden, framstår som et pliktløp. Nore reiser i deres fotspor, men finner ingenting interessant å melde hjem. I stedet får vi en gnistløs historietime.