Sterk reiseskildring

Overbevisende debut.

BOK: Skribent Aslak Nore hadde for noen år siden ry på seg for å være en veslevoksen, høyrøstet og selvopptatt jypling, hvis spesialgren var å kreve publikasjoner nedlagt. «Så hva er det han sier, hva er det han mener, hva er det han vil?» som Rune Slagstad spurte sommeren 2004.

Etter hvert fikk Nore nok av seg selv, og tilbrakte noen år på skolebenken i New York foran læremester Christopher Hitchens. Nå har den norske offentligheten fått tilbake en langt mer skrivekyndig, kunnskapsrik og reflektert Aslak Nore. Som fortsatt er ganske stormunnet.

Ny nyjournalistikk?

Slik skal det være. Norge trenger flere polemikere med pondus og vilje til forandring. I februar krevde Aslak Nore en ny litterær journalistikk i Norge, det som i USA går under betegnelsen «New New Journalism». Dermed har han bevisst lagt lista høyt for hvordan vi skal lese hans første bok, «Gud er norsk», om norske soldater i utlandet. Er dette ny nyjournalistikk?

Nore er ikke spesielt nyskapende, debutboka minner mest om klassisk godt journalistisk håndverk. Den er delt inn i sju kapitler, som alle veksler mellom selvopplevde reiseerfaringer, historiske tilbakeblikk og intervjuer. Det første kapitlet, hvor Nore beskriver sine egne erfaringer som soldat i Bosnia i 1999, gir et særegent innblikk i militært kameratskap. Samtidig har forfatteren her for liten distanse til sitt stoff. Han vender ryggen til verden og stenger veien for kolleger som trolig har mer interessante historier å fortelle. Kapittel fire, som handler om Tysklandsbrigaden, framstår som et pliktløp. Nore reiser i deres fotspor, men finner ingenting interessant å melde hjem. I stedet får vi en gnistløs historietime.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Måteholden

Det blir en annen temperatur i teksten når Nore reiser i kjølvannet av de 21 000 norske soldatene som har tjenestegjort i Libanon siden 1978. Her har han funnet fram til en sterk case, den tidligere norske FN-soldaten Ragnar Neess som på uortodokst vis kom til å gifte seg med libanesiske Najah Hashem.

Fortellerstemmen er autoritativ, men måteholden – inntil Nore på siste side ikke greier å dy seg: «Beirut-nettene var lange og ville. Jeg likte byens energi, en blanding av hard Midtøstenvaluta og den distinkte villskapen som kjennetegner så mange steder rundt Middelhavet.» Journalisten må gjerne bruke «jeg», men dette jeg-et bør ha en bruksverdi. Om Nore liker byens energi, hva så?

De øvrige kapitlene i boka – mer om Bosnia, deretter om Irak og Afghanistan – er glimrende. Nore prøver ikke lenger å være solist, men dirigent, og han håndterer suverent det materialet som ligger foran ham. Når Nore skildrer innflygingen til Bagdad og stemningsskifter i ørkenlandskaper utenfor byen, blottlegger han betydelige litterære evner. Nore beskriver alt usedvanlig detaljert, noe som vitner om amerikansk framfor norsk skriveutdannelse. Det tilfører tekstene troverdighet.

I de siste tekstene viser han også fram en selvinnsikt som er fraværende i begynnelsen. Han skriver at beslutningen om å reise til Irak var preget av «machismo». Han forteller at han ikke er tøff nok til å bli krigskorrespondent. Og han stiller seg spørsmålet: Har jeg noensinne vært soldat? Mellom første og siste kapittel har Nore rukket å bli voksen.

Nore stiller flere spørsmål enn han gir bombastiske svar: Når er det legitimt for verdenssamfunnet, enten det kaller seg USA eller Nato, å gå til angrep på en annen suveren stat? Var det legitimt i Bosnia, men ikke i Irak – i så fall: Hvorfor? Og hvordan forene det faktum at Norge har sendt 120 000 norske soldater utenlands med ideen om Norge som fredsnasjon?

Rettferdig krig

Er de to handlingene forenlige eller bidrar de til handlingslammelse, nasjonal identitetsforvirring og en undervurdering av norsk krigsdeltakelse? Nores innspill til diskusjon om disse spørsmålene bærer ikke preg av provokasjon eller kontrær retorikk, men er betimelige og åpenbart veloverveide.

Så er Gud norsk? Neppe, hvis noen skulle være i tvil. Det mener heller ikke Nore. Flaks, eller fravær av uflaks, er det nærmeste han kommer en forklaring på hvorfor så få norske soldater har mistet livet i utenlandstjeneste opp gjennom tiåra.

Ifølge David Bowie, og Google, er Gud amerikansk. Det forklarer en hel del. Gud er amerikansk, og derfor har så mange amerikanske soldater mistet livet i kriger. Det er flaks for oss.