Sterk roman fra Sør-Polen

Impresjonistisk og melankolsk, fra en landsby utenfor farts-leden

BOK: I den sørpolske landsbyen «Dukla» skjer det ikke mye for en turist vinterstid. På puben drikker tre skjeggete gamlinger vodka i taushet. Det er sent i januar, lyset er hvitt, gatene stille. Andrzej Stasiuk beskriver denne landsbyen gjennom tre besøk, hvor han streifer rundt og går inn i den lokale kirken, står på torget, snakker med tilfeldige innbyggere.

Prosalyrikk

Stasiuk beskriver altså landsbyen og omliggende steder, slik den ville ha framstått for en gjennomreisende som vet noe, men ikke nok til å være en del av livet der. Og han gjør det på en måte som omgår de vanlige forførende prosaknepene, uten intrige, handling, dialog eller psykologi. «Dukla» er renset for ordinært drama. Romanen er skrevet i et prosalyrisk språk, som kan minne om den gamle franske nyromanen, særlig Alain Robbes-Grillet, når det gjelder beskrivelsene av ting og konkrete detaljer. Det er et fortellende jeg her, som vi vet fint lite om, med unntak av tre lange tilbakeblikk; gjennom minnet om begjæret etter en jente i trettenårsalderen, deretter i minnet om bestefaren, og til slutt; bestemoren og hennes død. Slik sett passer ikke Stasiuk inn i Roland Barthes uttrykk «ting-isme», som han satte på tidlig Robbe-Grillet, men det er ikke noe ulempe, med tanke på Grillets trøttende detaljbeskrevne overflate. Bildene og beskrivelsene av folk på dansefest, eller bare et butikkvindu, er presise og sanselige. Samtidig er det en verden som har sunket ned i en drøm. Det er flott skrevet, men etter å ha lest halve boka, begynte jeg å gå lei. Teksten ble for stillestående. Irritert over at jeg skulle ha et så automatisert krav til oppbygning, handling og fortellermønstre, fortsatte jeg. Det kom ingen brå vending eller noe dramaturgiske løft; det ville i tilfelle være å svikte ideen bak denne skimrende anti-romanen. Likevel vil jeg anbefale den. Grunnen til det? For det første har den en tilbakeholdt skjønnhet og klokskap. For det andre velger velger den å gå andre veier enn det meste av annen fortellende samtidsprosa. For det tredje fordi den i formen elegant og forholder seg til det den beretter om. Valget av fortellermåte imiterer virkeligheten som Stasiuk beskriver, Duklas og omegns hverdag, eller besteforeldrenes tilforlatelige, men særegne liv. Og den langsomme tidsfølelsen gjenspeiles i Stasiuks språk. Det paradoksale er at han gjennom denne skrivemåten får frem en virkning som ikke er hverdagslig: «Dukla» understreker gjennom sin mangel på dramaturgi det kunstige, at den er en roman, langt unna all mainstream-realisme, uten at det dermed er sagt at teksten blir lukket eller hermetisk. Tvert imot, den er åpen, ressonnerende og stemningsfull. Den gjør noe som bør skjerpes i samtidig romanprosa, som står i skjæringspunktet mellom å tilfredsstille en formutslettende underholdningsindustri eller å velge en egenrådig utforskning av romanen som kunstform: At forfattere insisterer på et språk som undersøker seg selv, uten å bli overtydelig eller navlebskuende, og som ikke uten videre kan bakes om til en annen sjanger.