Sterk solodebut

Nyskapende solodebut fra sterk sanger og komponist.

KONSERT: Fritt og improvisert innledet Per Zanussi , Kjetil Møster, Hild Sofie Tafjord og Thomas Strønen Nasjonal jazzscenes Sessions-serie mandag kveld. Bassist Zanussi hadde satt sammen ad hoc-besetningen, som bare hadde en knapp lydprøve bak seg før den leverte en time frijazz i kjent stil: Først rolig tilnærming konsentrert om inngående utforsking av klanger og harmonimuligheter rundt et fåtall toner, deretter økende intensitet etter oppbygning-kulminasjon-roe ned-ny oppbygning-malen. Møster (klarinett, saksofoner), Tafjord (horn, maskiner), Strønen (trommer) og Zanussi (kontrabass, elbass) avstedkom etter hvert en intens og medrivende musikkopplevelse, og sammen med en etterfølgende jamsession med kjente og ukjente musikere i aksjon, ga de Sessions-mandagene en god start. CD: Live Maria Roggen (Come Shine, Wibutee m.m.) nøyer seg med 37 minutter på sitt første soloalbum, «Circuit Songs», men til gjengjeld er de mer innholdsrike enn førstelyttingen kan gi inntrykk av. Som 10 formfullendte miniatyrer står sangene der, hver av dem svært bevisst utpønsket og frammusisert fra Roggen og hennes musikeres side. Når Maria Kannegaards innledende elpiano varsler minimalisme, er det bare delvis sant. Den instrumentale nøysomheten er gjennomgående, men kontrasteres av forløp med så vel tett vokalharmonisering som større lydbilder. Likevel er det Roggens stemme som er og blir tyngdepunktet. Alt skjer omkring den kontrollerte, nøkterne vokalformidlingen, med skreddersydde bidrag fra gjestende musikere som Arve Henriksen (trompet) og Lars Andreas Haug (tuba) på et par spor. Roggens låter beveger seg - ubesværet, synes jeg - mellom det pop-naive og «vanskelige», tilpasset tekstene hennes i den forstand at både tanke og ettertanke får god pusteplass. Uten å kopiere, opererer hun i et landskap nær Sidsel Endresens, der nyskapingen foregår med både alvor og lekenhet, og som Endresen leverer hun like mye et uttrykk som en «musikk», og definitivt noe som er hennes eget til siste ekko.

NAVNET Gladys Knight utløser automatisk «. and The Pips» hos alle som husker medrivende amerikansk soul og Motown fra 60-tallet av. Når har den godeste Gladys, uten The Pips, tatt tak i et dusin jazzstandarder av Gershwin/Ellington-kaliber, og synger dem i såkalt lekre og påkostede arrangementer/innspillinger med og uten feler. Som et produkt tilpasset Las Vegas og modne mennesker i behagelige sittemøbler er «Before Me» sikkert ikke verst, men soulversjonen av «God Bless The Child» har i likhet med resten av albumet sine klare begrensninger hva dyptolking angår.Når Gladys Knight forklarer plata med sitt ønske om å hylle Billie, Ella, Dinah, Sarah, Lena og alle de andre jazzidealene sine, er hun lojal nok til aldri å utgjøre noen trussel mot deres tolkninger av låtene. At den fordums jazzstorhet Verve satser på et prosjekt som dette, sier nok mer om det amerikanske (jazz) platemarkedet enn om amerikansk jazz, som har spenstigere saker på gang.