Sterk spurt

Publikum: ca 350 En konsert for festivalhistorien.

Chick Corea KONSERT: Kongsberg (Dagbladet): Det var så varmt, så forj…. varmt! Ikke skjønner jeg hvordan Carsten Dahl, Tommy Smith, Arild Andersen og Paolo Vinaccia holdt ut å spille i Kongsberg Kino i går ettermiddag, og ikke skjønner jeg hvordan publikum eller jeg selv unngikk koaguleringsdøden mellom murveggene.

Men vi klarte oss alle sammen, og takk for det. For hvilken konsert det ble!

Genistrek

Å hente den danske pianisten inn som gjest i den skotsk/norsk/norsk-italienske trioen viste seg som en genistrek fra første tone. Der kvartetten tok av, så og si uten tilløp, var det som om Coltrane-kvartetten møtte Keith Jarretts «Belonging»-kvartett, og gjennom bl a Andersens «Independency»-suite og komposisjoner av Dahl og Smith leverte musikerne glødende samspill og nesten-over-the-top-kor i et uavbrutt kjør. Ok, noen svalere partier med store, syngende basstoner sørget for dynamisk spenn, men først og ble konserten en uptempofest der saksofonist Tommy Smith nok en gang viste seg som en strålende verdig vandrer langs den samme Coltrane-stien som Jan Garbarek fulgte på 60- og 70-tallet. I likhet med Dahl har han kraft, kreativitet og lekenhet til å matche Andersen/Vinaccias kolossale driv og grooveglede, og det er bare å håpe på mange, mange gjenhør med dette firkløveret.

Allsang

Drivhustemperatur var det også i Kongsberg Kirke, der en Chick Corea i særs godt lune hadde utstyrt seg med håndklær og vannflasker til sin solokonsert. Han åpnet med sin egen «Alegria», fortsatte med Bill Evans’ klassiker, «Waltz for Debby», i en versjon som ikke slomset med harmoniseringene, lekte seg gjennom en Bud Powell/Thelonious Monk-avdeling og insisterte deretter på å demonstrere hva han driver med på øvingsrommet – preludier av Scarlatti, Skrjabin og Dutilleux.

Og siden han som få andre kombinerer jazzpianistens rytmikk og den klassiske pianistens klangbehandlingsferdigheter, ble alt servert med sikker smak, uten plagsom oppjazzing av preludiene.

Etter å ha tørket svetten, avsluttet Corea med knippe av sine vimsete små «Children’s Songs» samt en velprøvd, men alltid vellykket femstemt, spanskklingende allsangavdeling på et strupeivrig publikum. M.a.o en løssnippet kirkekonsert som kombinerte virtuositet med det underholdende, og en påminnelse om at play betyr både spille og leke på Chick Coreas språk.