Sterk stemme for de stemmeløse

Verd sin vekt i krutt, sa forfatteren Kateb Yacine om kvinner som skriver i Algerie. Den første algeriske roman på norsk, «Stemmeløs» av Hafsa Zinao-Koudil er et forsøk på å gi stemme til et helt kor av kvinneskjebner.

Å skrive fra og om Algerie er å stikke hånden inn i et vepsebol. Meningene om den pågående konflikten er like mange som de er sterke. Det eneste en kan gå ut fra, er at den som sier han forvalter sannheten, tar feil.

Forfatteren og filmskaperen Hafsa Zinao-Koudil deltok i går på Rafto-stiftelsens Algerie-seminar i Bergen, sammen med algeriske parlamentarikere og norske kommentatorer. Selv er hun ikke akkurat stemmeløs. Derimot uhyre engasjert og artikulert, særlig på kvinners vegne. «Stemmeløs» er mer et vitnesbyrd enn en tradisjonell roman: Om uhyrlige overgrep, galskapen som kan følge og den landflyktiges hjemløshet. Zinao-Koudil flyktet selv til Frankrike i to år på grunn av drapstrusler, men bor nå igjen i Alger. Hun beskriver paradokset ved å tilhøre et folk som har opplevd Frankrikes overherredømme to ganger: Først som invasjon, så som avvisning. Da hun ikke lenger følte seg trygg i terrorkampen mellom makthaverne og islamistiske terrorgrupper, var oppholdstillatelsen i Frankrike vanskelig å få.

- Bokas forteller minner om meg, og alt hun forteller er hentet fra virkeligheten. Bare navnene er fiktive. Romanformen ga meg anledning til å gå fra en stemme til en annen og se flere sider samtidig. Jeg bestemte meg for å skrive dette da jeg møtte to algeriske barn i Paris. De hadde sett foreldrene få strupen skåret over, men satt der, høflige, ved bordet. Da tenkte jeg at dette holder jeg ikke ut. Å skrive denne boka var terapi, sier Hafsa Zinao-Koudil. Selv firebarnsmor, forfatter og filmskaper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tragiske skikkelser

Bokas kvinneskikkelser er mange, og samtlige er tragiske. Raja som, voldtatt og gravid, dør for egen strikkepinne. Houda, som er journalist og skriver for at kollegene ikke skal ha dødd forgjeves, må forlate landet. Da krysser hun grensen til galskapen, og ender innesperret på psykiatrisk sykehus. Abla jobber illegalt som vaskehjelp i Paris, angis og deporteres - hjem til faren som slo henne halvt i hjel fordi hun hadde vært på stranda, i selskap med menn. Aicha skriver de andres historier, og må derfor stadig gjemme seg.

- Livet er sterkere enn døden, dagliglivet fortsetter, men redselen slipper ikke taket, sier Zinao-Koudil. Hun skriver: «Jeg for min del sier at hele dette slaget som drukner landet i blod, innerst inne handler om spørsmålet vårt, nemlig kvinnespørsmålet. Vår plass i samfunnet.»

- Det har vært hevdet at kvinnestemmene som nå når oss fra Algerie, tilhører en liten, velutdannet og privilegert gruppe, i utakt med store lag av befolkningen?

- Det er en fornærmelse mot alle de algeriske kvinnene som ikke har gått på skolen, men som likevel ønsker seg frihet. Kvinner som ikke har anledning til å ytre seg, kommer stadig til meg og sier: Fortell verden hvordan det er fatt. De ønsker at døtrene deres skal få den utdannelsen de selv ikke fikk. De vil ikke redusere dem til fødselsfabrikker.

Kritiserer begge sider

Hafsa Zinao-Koudil kritiserer det sittende regimet like mye som de fundamentalistiske islamistene, når hun argumenterer for grunnleggende menneskerettigheter for kvinner i Algerie. Den såkalte familieloven, som innebærer at selv en voksen kvinne med god økonomi og høy utdannelse må finne en mannlig verge hvis hun vil gifte seg, praktiseres i dag. Ekteskapet, sier Hafsa Zinao-Koudil, er blitt ensbetydende med en slavekontrakt.

- Hvis en mann vil skille seg fra sin aldrende kone, kan han bare si til henne: Du er nå skilt fra meg. Hun har ingen rettigheter. Den forrige filmen min baserte jeg på en episode der en politisk aktiv ingeniør en dag kom hjem til sin lærer-kone og sa: «Du kan ikke fortsette å gå barhodet, ta på deg sløret.» Kvinnen nektet, det var utenkelig for henne. Mannen søkte råd blant fundamentalistiske venner som sa: «Hun er jo vanligvis en fornuftig dame. En demon må ha tatt bolig i henne. Vi sender tre mann over for å banke den ut.» Det var så vidt hun overlevde mishandlingen. Men mannen ble frikjent i retten. Det var jo bare en familiesak, sier Hafsa Zinao-Koudil.

FORFATTER: «Hvordan kan vi unngå å skjelve, hvordan kan vi unngå å bli skadet, hva kan vi gjøre for ikke å gå fra sans og samling?» skriver Hafsa Zinaï-Koudil om kvinnenes kår i terrorens Algerie.