Sterk styring av fri forskning

Politianalysens løsninger kan ødelegge forskningen ved Politihøgskolen.

FØRINGER: Politiledelsens gjennomføringskraft kan ikke styre og legge føringer for den frie forskningen i politiet, skriver kronikkforfatterne. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
FØRINGER: Politiledelsens gjennomføringskraft kan ikke styre og legge føringer for den frie forskningen i politiet, skriver kronikkforfatterne. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Politianalysen presentert 19. juni hadde som mål å analysere utfordringene i norsk politi, samt å foreslå tiltak for å møte disse. Justisminister Grete Faremo konstaterte at «diagnosen er stilt»: Norsk politi leverer ikke godt nok. De er ikke effektive nok. Og de gir ikke gode nok publikumstjenester lokalt.

Så, hva er kuren for norsk politi? Politianalysen skisserer to veier: Først, en strukturreform. Større og mer sentraliserte enheter skal gi mer nærpoliti og robuste fagmiljøer. For det andre, en kvalitetsreform der politiet skal utvikle et kunnskapsbasert og effektivt politi som evner å tilpasse seg i takt med verden som forandres.

Alt vel, så langt. Det er vel ingen som er motstandere av kjerneoppgaver, styring, ledelse, kunnskap, og utvikling?

Men det er her det begynner å bli interessant. Hvis man tar seg forbi innledende kapitler og oppsummeringer i Politianalysen, så avtegner det seg et noe mer krevende landskap å ferdes i. Mer konkret diskuteres betydningen av en kunnskapsbasert løsning av politiets oppgaver. Der stadfestes det at «Planlegging og gjennomføring av politiets oppgaveutøvelse bør være basert på data og analyser, f.eks. av (…) kunnskap om beste praksis og tilgjengelige metoder. Valg av strategier og virkemidler bør baseres på grundige analyser, relevant forskning og god kjennskap til kunnskapsfronten internasjonalt» (s. 47). Videre på side 181 pekes det direkte på Justis- og beredskapsdepartementet og innsatsen knyttet til kunnskapsbasert politikkutforming vurderes som svak. Bestillingen er entydig: Forskning og utvikling må styrkes.

Tar man et steg tilbake og vurderer hvilke grunnleggende perspektiver som preger Politianalysen, så er det tydelig at man befinner seg med begge beina godt plantet i en tradisjonell målstyringslogikk. Kritikerne av denne måten å tenke om offentlig forvaltning på, vil med stort hell kunne hevde at dette er nok et ansikt på det flerhodede trollet som går under navnet New Public Management. Veien til frelse går gjennom «oppfylling av måltall».

Sterk styring og gjennomføringskraft er en ryggmargsrefleks i norsk offentlig sektor. Men dette problematiserer forholdet til fri forskning. I essaysamlingen Politivitenskap på egne ben? (2007) redegjør Hellesø-Knutsen fra Politihøgskolen godt for flere av skjærene i sjøen, når fri vitenskap skal gjøres organisatorisk stuerein.

Politiets dilemma ligger i at cocktailen bestående av New Public Management og et skapende forskningsmiljø er tvilsom. Det er vanskelig å dirigere forskere, funn, og resultater akkurat dit hen man vil. Her kan vi vende blikket til Danmark for noen erfaringer. Der oppsto det betydelig støy da sentrale myndigheter gikk inn for å styre og forme forskningen fra Politiets videnscenter. Tilsvarende negativ erfaring finner en også i Sverige. Den norske Politihøgskolen har en fri rolle og fungerer som et innslagspunkt for forskning tett på politiets mangfoldige oppgave, i samarbeid med andre nasjonale og internasjonale fagmiljøer.

Samtidig kan man argumentere for at det å insistere på en fullstendig fristilt og totalt løsrevet forskerrolle er utopi. Uansett hvordan man snur og vender på dette, så setter det politiet og forskere i en vanskelig situasjon: Hva gjør politiet den dagen forskerne kommer med de ubehagelige funnene? Hva gjør de når resultatene står stikk i strid med strategiske hensyn og timingen av politiske prosesser? Hva gjør forskerne når resultatene er vitenskapelig valide, men organisatorisk irrelevante? Slutningen må følgelig bli at politiledelsens gjennomføringskraft ikke kan styre og legge føringer for den frie forskningen i politiet,

Som følge av den politiske viljen som oppsto i etterkant av gjennomgangen av Fritz Moen saken (NOU 2007:7), ble det etablert en tverrfaglig forskningsgruppe som har forsket på hvordan norsk politi oppfatter etterforskning og hvilket utviklingspotensial som eksisterer. Datamaterialet inkluderer alle landets politidistrikt, og gir et bilde av hvilke refleksjoner ledelse, mellomledere, og etterforskere gjør seg om dette. Noen av funnene er positive og passer godt inn i det systematiske utviklingsarbeidet norsk politi bedriver. Andre funn er mer problematiske og krevende for organisasjonen å ta til seg. Poenget her er at det foreligger prosjekter som dette, og andre, som har vokst fram i skjæringspunktet mellom praksis og forskning. Dette må vi ha mer av!

Faglig og forskningsmessig frihet må holdes fast. Motforestillinger utfordrer og utvikler politiet. Det vil tilføre justissektoren mer - og bedre- kunnskap, som ikke uten videre kan bestilles. Forskere og forskningsresultater kan være voldsomt irriterende og lite praktiske. Men det er prisen vi betaler for de gangene forskningen løfter oss og samfunnet store skritt framover. Akkurat nå har norsk politi en betydelig distanse foran seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.