Sterk sult, plutselig kvalme

Kjærlighetshungeren til «Violette» berører og utmatter.

FILM: Det er en ond sirkel som er vanskelig å være vitne til, også på film. Noen, i dette tilfelle tittelens Violette (Emmanuelle Devos), er for intenst kontaktsøkende overfor andre.

Når de hun legger sin elsk på, trekker seg unna, blir hun bare mer iherdig, til punktet der hun slynger bebreidelser mot de som ikke gir henne kjærligheten hun fortjener. Men de tyngste anklagene retter hun så klart mot seg selv, for at hun er for stygg og dum til å elske.

Kjærlighetshunger
«Violette» handler om livet til forfatteren Violette Leduc. Leduc ga ut en rekke emosjonelt og seksuelt åpenhjertige bøker i etterkrigstidens Frankrike og var en del av kretsen rundt Simone de Beauvoir, som hun var ulykkelig forelsket i. Den ukjærlige moren, som aldri lot datteren glemme at hun var en uønsket lausunge, ruver, i filmen som i Leducs biografi.

Den ensomme, kjærlighetshungrende og selvforaktende Violette er en annerledes og interessant hovedperson, en det er vel verd å bruke litt tid på å empatisere med. Devos gjør en voldsom, fryktløs og overbevisende rolletolkning.

Utmattende
Men hun er også utmattende, for publikum så vel som for vennene, som strever med å takle at hun er vekselvis omklamrende og fortørnet og blir bunnløst såret for den minste ting. Filmen om henne ville vunnet på i større grad å være et portrett av en tid og et miljø som av en person. Sentrale personligheter som de Beauvoir og Jean Genet blafrer forbi uten at ideene deres, som var kubein av jern som gikk løs på stivnede forestillinger og brakk dem åpne, får tilstrekkelig rom.

I stedet fokuserer «Violette» på ensomhet og tosomhet i et Paris som fremstilles som ugjestmildt, i mørke leiligheter med glisne vegger. Fotograferingen skaper et fint, kontrastfylt spill med lys og skygge og gir en poesi også til fattigslige omgivelser. Men nesten to og en halv time i dette tungsindige stemningsleiet, toppet med et depressivt soundtrack av mollstemte strykere, er for mye.