Sterk utflukt med kurs for helvete

Martin er blakk, bilen står gjeldsfast på verksted og rommet på pensjonatet er han blitt pælmet ut fra for lengst. Han frister en ekstrem hånd-til-munn-tilværelse blant alskens små- og storkriminelle i Amsterdam.

Pornohandlere, kokainbaroner og speedhorer utgjør en kilde til inntekt, en håndfast treenighet som Martin kan svindle i hverdagen, mens nemesis i form av en smuglerkonge ligger og vaker i horisonten.

Frank Tandberg skriver seg med sin andre roman inn i forlengelsen av old school-tradisjonen: beinharde gateromaner i skjæringa mellom krim og såkalt seriøs litteratur: realistiske og grovkornete, men samtidig eksperimenterende romaner. Navn som Clarence Cooper Jr. og Eddie Bunker representerer kronologiske demarkasjonslinjer og henholdsvis «The Scene» og «No Beast So Fierce» nøkkelverker innen sjangeren.

Korthogd språk

«Løgnernes paradis» er storbyliv levd ikke på skråplanet, men på vertikalplanet, til rytmene av tenner som smadres og tarmer som sprenges. Tandberg observerer og antyder før han abrupt forflytter seg til neste scene slik at leseren må fylle inn egenproduserte og ofte marerittliknende bilder i de blanke feltene. Han korthogger språket og tvinger fram et eget uttrykk som ofte innebærer droppet bestemt form.

Tandberg meisler sitt eget språklig kriminelle univers, han riffer kreativt og standhaftig over sliten verstingdialog og gir den nytt liv og skaper et uttrykk som er sant og genuint, noe som er lett å overse i møtet med den massive faenskapen Tandberg beskriver, raus på sjokkeffekter som best kan beskrives som jævelskapens diarékramper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rett utforbakke

Fraværet av dramatisk stigning i bokas første del gjør at historien prikker på leseren med jevn intensitet, som en irriterende kløe, før Tandberg lar hovedpersonen gå til helvete i en kontant sluttscene fri for sentimental anger og romantisk sjølinnsikt som i ettertid setter resten av romanen i skarp relieff.

Med unntak av et avsnitt som ikke hører hjemme i romanen, er «Løgnernes paradis» et helstøpt alen faenskap. Men plutselig får forfatteren behov for å dra en episode som blir hengende fritt. Flyten brytes og fokus forflyttes, men Tandberg henter seg og leseren inn igjen med en voldsscene så abrupt og rå at den er over lenge før den faktisk siver helt inn hos leseren.

Tandberg er til tider grimt morsom. Han beskriver handlinger så desperate at de framstår som ren slapstick. Han turnerer også elegant alle fluktklisjeer i boka. Han plasserer Martin i nesten umulige situasjoner og etablerer et ubehag hos leseren for trange rom, både mentale og fysiske. Alt kjipt hender der, mens åpne plasser, f.eks. langs en kanal i Amsterdam, blir fysiske frisoner og mentale grønne lunger i en voldelig klaustrofobisk tilværelse.

Kjærkomment

Martin har lite reflektert forhold til sine handlinger og konsekvensen de får for andre, selv om han til tider viser en viss forståelse av karma. Han tar det han får, og det han ikke får, tar han. Martin utfører de mest moralsk bedritne handlinger og påfører andre smerte ganske enkelt fordi han kan, fordi muligheten byr seg. Dette er både drivfjæra i, og tilsynelatende målet med, hans moralsk skadeskutte sjøloppholdelsesdrift.

På sitt skarpeste utlegger Frank Tandberg ondskapens konkrete banalitet, på sitt plumpeste er han en ren slumfetisjist. Tandberg besitter et morbid fortellertalent som bare trenger å møte litt mer motstand for å destillere diktningen.

«Løgnernes paradis» er åkke som et motbydelig fengslende og kjærkomment tilskudd til dagens kvelende nymoralistiske doktor Dyregod-litteratur.