Sterke Afrika-historier

Velskrevet og medrivende om Afrikas tragedier.

BOK: Tomm Kristiansen viser seg som en innsiktsfull reportasjejournalist og en glimrende forteller i boka «Afrika - en vakker dag». Han reiser gjennom åtte mildt sagt konfliktfylte afrikanske land, flere av dem de samme som krigsreporterlegenden Ryszard Kapuscinski forteller fra i Afrika-klassikeren «Ibenholt», og veksler uanstrengt mellom de store politiske og militære hendelser og enkeltmenneskenes skjebner.

Han konsentrerer seg om samtida, men foretar også historiske sveip. Kristiansen har utmerket blikk for den talende detalj og skriver på sitt beste tett og nært uten å bli svulstig, samtidig som hans omfattende kunnskaper og lange journalistiske erfaring sørger for at enkeltskjebnene alltid blir satt inn i en større sammenheng. For først og fremst handler «Afrika - en vakker dag» om storpolitikk og brutale diktatorer.

Sørgelig

Det er et nedslående bilde, ikke bare av Afrika, men også av vestlige lands bistand, Kristiansen tegner i boka. Bistandsmidlene har ifølge Kristiansen i ikke ubetydelig grad gått til å finansiere nye kriger og bidratt til å bryte ned snarere enn å bygge opp. Han mener vestlige land har vært for slappe med å sette krav til bistanden: «Deres bistandsmottakere har dratt på krigerferd med blodbad etter blodbad på samvittigheten, men ingen har tenkt at noen burde ha grepet inn, enn si snørt igjen pengesekken.»

I form av 36 enkelttekster viser Kristiansen hvor kompleks den politiske situasjonen er i land som Rwanda, Uganda og Sudan, med stadig nye opprørsbevegelser som inngår i stadig skiftende konstellasjoner. Iblant kan det være vanskelig å henge med i alle geriljaforkortelsene, men som regel tar Kristiansen alle hensynene man kan forvente av en god formidler. Bare en sjelden gang henfaller han til klisjeer og sentimentalitet, som når han mot slutten skriver om «denne blomstrende livsgleden og den dampende optimismen». Mye av stoffet og mange av konfliktene er beskrevet tallrike ganger før, for eksempel historien om folkemordet i Rwanda. Men Kristiansen evner, med sin lette, medrivende penn, å levendegjøre det hjerteskjærende dramaet på ny. Særlig er han opptatt av det han skildrer som en særegen afrikansk evne til forsoning.

Få kilder

Men Kristiansen redegjør ikke særlig tydelig for kildene sine. Bakerst står ei kort litteraturliste, men bare en ytterst sjelden gang refererer han til skriftlige kilder i teksten. Adam Hochschilds «Kong Leopolds arv», ei av de få bøkene han faktisk viser til i teksten, er derimot pussig nok ikke oppført i litteraturlista. Etter mange år i Afrika sitter naturlig nok en mann som Kristiansen med mye faktastoff i hodet, men det er all grunn til å tro at også han må gjøre utstrakt bruk av andres materiale. Ofte framgår det tydelig at personene Kristiansen skriver om er mennesker han selv har møtt og intervjuet, men ikke alltid. Særlig fordi det ser ut som om han nå og da i detalj rekonstruerer både scener og dialog der han selv ikke kan ha vært til stede og her og der også skriver hva folk følte - meget effektfulle virkemidler som metodisk ikke er uproblematiske - burde Kristiansen beskrevet tydeligere hvor historiene kommer fra. Har alle menneskene gjenfortalt sine historier i detalj direkte til ham, eller har han noe fra dokumenter eller andre bøker? Uansett er «Afrika - en vakker dag» blitt en meget leseverdig utgivelse om et kontinent som er underdekket i norske medier.