Sterke band trygt i boks

Close Erases samlede og Motif fra scener og studio på åtte plater.

JUBILEUMSKONSERT:  Motifs 10-årsjubileum ble markert med musikalsk gjestebud på Kongsberg Jazzfestival i fjor, og deler av konserten er nå med i bandets nye cd-boks. Fra v. Håvard Wiik, Håkon Kornstad, Petter Vågan, Ole Morten Vågan, Mathias Eick, Eivind Lønning, Mathias Ståhl og Ola Kvernberg. Skjult: trommeslager Håkon Mjåset Johansen.  Foto: Bjørn-Owe Holmberg/Dagbladet
JUBILEUMSKONSERT: Motifs 10-årsjubileum ble markert med musikalsk gjestebud på Kongsberg Jazzfestival i fjor, og deler av konserten er nå med i bandets nye cd-boks. Fra v. Håvard Wiik, Håkon Kornstad, Petter Vågan, Ole Morten Vågan, Mathias Eick, Eivind Lønning, Mathias Ståhl og Ola Kvernberg. Skjult: trommeslager Håkon Mjåset Johansen. Foto: Bjørn-Owe Holmberg/DagbladetVis mer

CD-BOKSER: Close Erase og Motif er to av de bandene som har vært med på å gjøre Norge litt tydeligere på jazzens verdenskart i de siste 15 åra. I disse dager er begge ute med cd-bokser, Close Erase med «R.I.P. Complete Recordings 1995 — 2007» (utkommer 29. november), Motif med «Facienda» — nye studio- og liveopptak fra 2007/9/10.

SOM tittelen forteller, stedes trioen Close Erase til hvile med denne 5-cdboksen. Den er en verdig gravhaug; med seg på siste reis får bandet sine fire utgitte album pluss «Live at Dokkhuset», konsertopptak fra Trondheim høsten 2007.

I Dokkhuset spilte Christian Wallumrød (synther), Ingebrigt Håker Flaten (bass, elektronikk) og Per Oddvar Johansen (trommer, elektronikk) en av sine siste konserter som Close Erase, etter 12 år og fire album. To var akustiske, «Close Erase» (96) og «No. 2» (99), to var elektriske/elektroniske, «Dance This» (2001) og «Sport Rocks» (2006). «Live at Dokkhuset» fortsetter der de to siste slapp, som en dokumentasjon av en improviserende, pulserende og lydlekende trio på behørig avstand fra fast melodikk og harmonikk.

CLOSE ERASE: Et viktig band i norsk jazz, fra første til siste tone.
CLOSE ERASE: Et viktig band i norsk jazz, fra første til siste tone. Vis mer

Positivt nok byr den på flere forløp som viser at gruppa fortsatt hadde saft og kraft i musiseringen. Langt flere enn de tomgangsforløpene som kan tas til inntekt for at tidspunktet for å skrinlegge samarbeidet var velvalgt.

JAZZLINJE-musikerne Wallumrød, Flaten og Johansen var i midten av 20-åra da de startet Close Erase med et langt blikk mot Paul Bley og Svein Finneruds trioer. Mye av åpenheten i disses tilnærming tok Close Erase også med seg da gruppa etter noen år plugget i og viste at heller ikke Miles Davis' strømførende bravader ca 1968-70 var ukjent land.

Boksen gir god anledning til å sammenlikne det akustiske og elektriske/elektroniske uttrykket hos en trio som aldri helt lot seg sette i bås og som vel strengt tatt er for vital til å skulle hvile i fred for all evighet.

Selv om det altså skjer i en pen pappboks sammen med Martin Revheims utmerkede og entusiastiske gravskrift, og selv om Lars Mørch Finborud/Plastic Strip Press' konserveringsarbeid som alltid er samvittighetsfullt og stilsikkert utført.

I LIKHET med Close Erase har også Motif sterke bånd til jazzlinja i Trondheim, men ulikt Close Erase er den 11 år gamle kvintetten stadig en høyst tilstedeværende aktør på den norske jazzscenen.

3-cdboksen «Facienda» fanger den nåværende besetningen — Atle Nymo (tenorsaksofon, bassklarinett), Eivind Lønning (trompet), Håvard Wiik (piano), Ole Morten Vågan (kontrabass), Håkon Mjåset Johansen (trommer) — på Nasjonal jazzscene i Oslo høsten 2009 og i studio i Berlin våren 2010. Bandets trompetist fra starten av, Mathias Eick, er med på liveopptakene fra Moldejazz i 2007 samt fra Kongsberg Jazzfestival og tokyoklubben Pit Inn sommeren 2009. De 21 komposisjonene er alle kreditert Ole Morten Vågan, 20 av dem ham alene, og nesten ingen av dem finnes i andre versjoner på noen av Motifs tre tidligere album.

MOTIF: Fra scener og studio med en karakteristisk kvintett og dens gjester.
MOTIF: Fra scener og studio med en karakteristisk kvintett og dens gjester. Vis mer

DEN produktive komponisten Vågan låter ofte som en amerikansk 60-tallsmodernist med sans for europeisk frijazz og frijazzhumor. Den klassiske akustiske kvintettbesetningen - saksofon, trompet, piano, bass, trommer - forsterker retro-følelsen rent klanglig, men Motif har en langt mer kollektiv tilnærming i musiseringen, med flere lange linjer løpende samtidig uten stor grad av solist/komp-inndeling.

Arven fra et band som Masqualero er i så måte åpenbar.

Selv når besetningen er gjesteutvidet med vanligvis plasskrevende musikere som saksofonist Håkon Kornstad, gitarist Petter Vågan, fiolinist Ola Kvernberg og vibrafonist Mathias Ståhl, låter det umiskjennelig Motif. Uansett handler det alltid om musikk med høy egenvekt og mye harmonisk innhold, så med mindre du er en godt tilvendt Motif-lytter kan det være klokt å nærme seg «Facienda» i porsjoner framfor å strilytte seg gjennom en to timer og tre kvarter lang sesjon på rappen.