BUGGE WESSELTOFT:  Etter et langt samliv med jazztradisjonen kommer endelig Bugge Wesseltoft med egne versjoner av et knippe eviggrønne jazzstandarder - alene ved flygelet. FOTO: STEINAR BUHOLM/DAGBLADET
BUGGE WESSELTOFT: Etter et langt samliv med jazztradisjonen kommer endelig Bugge Wesseltoft med egne versjoner av et knippe eviggrønne jazzstandarder - alene ved flygelet. FOTO: STEINAR BUHOLM/DAGBLADETVis mer

Sterke egenstemmer på cd

Bugge Wesseltoft med dypdykk i jazztradisjonen, Hildegunn Øiseth med strålende trompetspill.

ALBUM: Mens nettene blir lange og snøkrystallene på ny desemberdrysser over Bugge Wesseltofts piano, kommer «Songs», nok et album med Bugge og et flygel i uforstyrret og uforstyrrelig samkvem.

Denne gang handler det imidlertid ikke om julesanger, men om ni helårslåter fra The Great American Songbook og dens nærområder (Steve Kuhns «Chicken Feathers», J.J. Johnsons «Lament»).

«SONGS»-prosjektet er således ingen spøk, allerede åpningssporet «Darn That Dream» finnes ifølge All Music Guide i 1233 utgaver, og selv med raus feilmargin er det så mange at det egentlig burde være nok. Likevel: Når jazz-elektronika-New Conception of Jazz-Bugge bekjenner livslangt, kjærlig samliv med disse melodiene og sier at han «endelig føler at mine tolkninger er personlige nok til å spilles inn», er utgave 1234 helt legitim.

BUGGE WESSSELTOFT: Sterkt, personlig dypdykk i tradisjonen.
BUGGE WESSSELTOFT: Sterkt, personlig dypdykk i tradisjonen. Vis mer

OG mer enn bare legitim.

HELE «Songs» åpner for annerledes opplevelser av så vidt ulike størrelser som 1949-filmmelodien «My Foolish Heart» og John Coltranes akkordutfordring «Giant Steps» (ca 1960). Bugges hovedtilnærming er på få unntak nær meditative og usentimentalt harmoniserte utmeislinger av melodilinja, og sammen med stramme improvisasjoner som synes underlagt den samme søken etter melodienes «kropp og sjel», er resultatet musikk som gir rikt rom for en våken lytters «medspill».

Personlig ville jeg foretrukket litt mindre klangfylde (pedal?) i deler av lydbildet, men sånt er smak og behag.

«Stillness»

Hildegunn Øiseth

5 1 6
Plateselskap:

Losen Rec./Musikklosen

Se alle anmeldelser

Uansett kan vi si at Bugge, med dette sterkt personlige dypdykket i tradisjonen, gjør et knippe vakre melodier til ikke bare «sine», men til «våre», og at han gjør det med et bånn ærlig pianospill uten altfor kompliserte harmoniske, tempomessige og rytmiske grep.

Men det handler vel å merke om den formen for «enkelhet» som trer fram i et uttrykk der alt overflødig er skrelt bort gjennom den lange, lange prøveprosessen som kalles livet. Og der hangen til å romantisere er tøylet på en ganske annen måte enn hva eksempelvis Keith Jarrett valgte på «The Melody At Night, With You» (1999) — en åpenbar sammenlikning.

TROMPETEREN Hildegunn Øiseth (45) har for lang fartstid med bl a Bohuslän Big Band, Trondheim Jazzorkester og som soloartist på bukkehorn (!) til å kunne kalles nykommer.

HILDEGUNN ØISETH: Oppsiktvekkende nesten-debut fra «ny» trompetstemme.
HILDEGUNN ØISETH: Oppsiktvekkende nesten-debut fra «ny» trompetstemme. Vis mer

Like fullt kommer hennes «Stillness» som en overrumplende utgivelse som gjør at det fra før av fyldige koret av norske jazztrompetstemmer med Nils Petter Molvær, Per Jørgensen, Arve Henriksen og Mathias Eick i spissen får enda en nyanse i klangprakten.

Øiseth har med seg bassist Mats Eilertsen, trommeslager Thomas Strønen og pianistene Torbjørn Dyrud og Eyolf Dale (fire låter hver) på albumet, som er vakkert lydfestet av Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og utgitt på Musikklosen Odd Gjelsnes' «protest mot cd-døden»-selskap, Losen Records.

HUN åpner med Frode Fjellheims «Hymn to Stillness», og presenterer seg uendelig varsomt og sart før hun setter mer kraft på tonen og formidler temaet nesten flygelhornmykt, nært og godt fulgt av bandet.

«Stillness»

Hildegunn Øiseth

5 1 6
Plateselskap:

Losen Rec./Musikklosen

Se alle anmeldelser

Denne lavmælte, men sterke henvendelsen beholder hun gjennom hele albumet der komposisjoner av kvartettmedlemmene samt Eirik Hegdal og Olga Konkova står på spillelista.

Tonen er sober og kan ofte bringe tankene mot en samtidig Tomasz Stanko eller Enrico Rava, et inntrykk som forsterkes på veien gjennom et album som langsomt beveger seg fra de fjellheimske naturinntrykk mot en melodiøs, europeiskklingende kammermodernisme. En tøtsj av Molvær sniker seg også inn, på denne smått oppsiktvekkende «nesten-debuten» (Øiseth utga bukkehornplata «Hildring» med sin egen musikk i 2009), som også øker antallet norske kvinnelige jazztrompetister med egne albumutgivelser fra en — Gunhild Seim — til to..