Sterke krigsskjebner

Kraftfull kombinasjon av journalistikk og historieskrivning.

BOK: Motstandsbevegelsens likvideringer av egne landsmenn er fortsatt et betent tema i flere europeiske land. I Norge skjerpet bokfrontene seg for noen år tilbake da forfattere som Egil Ulateig, Arnfinn Moland og Kjell Fjørtoft kranglet om de norske tallene skulle ligge på 82 eller 200. Dette er et tema man helst ikke bør skrive om dersom man vil unngå å få høsten ødelagt av daglige, illsinte telefoner. Denne gangen handler det derfor, heldigvis, om Danmark. Boka «Etter drapet» skapte voldsomme debatter i Danmark da den utkom for to år siden. Det skyldtes ikke at menneskeskjebnene journalisten og forfatteren Peter Øvig Knudsen forteller om er dypt tragiske, og det skyldtes ikke at Knudsen går ganske langt i å rive ned noen av Danmarks største helteportretter. Snarere kom det av at Knudsen gir svar på spørsmål veldig få har bedt ham stille.

Det må i så fall være de pårørende til de 400 som ble drept av mer eller mindre tvilsomme grunner (i Danmark, altså). De fleste så helst at Knudsen ikke var så fordømt nysgjerrig. Som datteren til en av de virkelig store motstandsheltene i Danmark sier i et intervju med Knudsen: - Jeg synes det er greit å fortrenge visse ting. Dermed kan man også bevare illusjonene sine. Jeg har for eksempel den illusjon at far var et praktfullt menneske. Og den illusjonen har jeg ikke særlig lyst til å få avkreftet.

Men, i motsetning til i et land Danmark ikke liker å sammenlikne seg med i forkant av en fotballkamp, er ikke Knudsen ute etter å påta seg dommerkappa over 50 år seinere. Her ligger paradoksalt nok også hans skarpeste kritikk. Grunnen til at det ikke lar seg gjøre å fastslå om likvideringene var berettiget eller ei, er at myndighetene - med hjelp fra noen få sentrale motstandsmenn - etter krigen avfeide alle seriøse forsøk på avklaring. De skyldige var skyldige fordi de uskyldige sa det. Denne innstillingen har gitt næring til seiglivede myter. Motstandsbevegelsens talsmenn har hele tida hevdet at de bare drepte angivere. Knudsen forteller at dansker like ofte ble drept fordi de menget seg med tyskere, fordi de sto i veien for en økonomisk gevinst, eller for å ta hevn. En fjerdedel ble drept i de siste månedene, en periode hvor de fleste innså at krigen snart var slutt. Flere ble også drept i dagene etter krigens slutt.

Knudsen er ydmyk overfor ofrene på begge sider, og forsvinner nærmest ut av boksidene når de dramatiske historiene gjenfortelles, ofte av de involverte selv. Hver skjebne har potensialet i seg til ulike bredt anlagte romaner, men det filosofiske grunnspørsmålet er det samme: Hvordan kan man være sikker på at det er de rette man rammer? som den danske forfatteren Martin A. Hansen formulerte det. I oktober 1944 publiserte han et forsvar for likvideringene fordi han var trygg på at drapene skulle etterprøves av en uavhengig domstol etter krigen. Det skjedde ikke, og usikkerheten går ikke sin vei. I Danmark.