Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sterke kvinneportretter

Ei intelligent bok som dissekerer kjønnsidentitet og kjærlighetens vesen i en verden der mødre går på piller og døtre på dop.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Spanske Lucía Etxebarrma (f. 1966) har gjort stor suksess med romanene «Kjærlighet, nysgjerrighet, prozac og tvil» og altså den nyoversatte «Beatriz og himmellegemene».

Miljøet er lagt til Madrid og også det grå Edinburgh, dit jeg-personen Beatriz flykter for å komme bort fra sin store forelskelse, den nymfomane og egoistiske barndomsvenninnen Monica, som er den ukyssede, sjenerte og gutteaktige Beatriz' rake motsetning.

Her er mye dop, pushing, transe-klubber og mer dramatiske hendelser som voldtekt og forsøksvise mord blant den øvre middelklasses bortskjemte, men forsømte barn.

Boka retter søkelys mot et for tida hett tema: kjønnsidentitet - androgynitet, om du vil - og kjærligheten, som for Beatriz er kjønnsuavhengig og rammer nokså tilfeldig.

Lite fristende

Samtidig antyder den at de fleste valg er betinget av en problematisk oppvekst med brutale og fjerne fedre og pillespisende, ulykkelige mødre, som med sin hysteriske ansiktsløftede «kvinnelighet» er et lite fristende forbilde for sine døtre. Og det er spesielt i sine kvinneportrett Etxebarrma har sin store styrke.

«Beatriz og himmellegemene» er svært elegant komponert, den beveger seg bakover i tid og henter opp erindringsglimt og (sår) barndom via assosiasjoner. Samtidig hviler Etxebarrma ikke på klisjeer og opplagtheter, snarere stiller hun spørsmål, nærmest dissekerer tematikken.

Intelligent

Boka er altså langt mer intelligent og original enn den Gaarder-aktige dameromantittelen og det glorete omslaget antyder. Den må rg ha vært en stor utfordring for den allsidige oversetteren Kari Kemény (nylig tildelt oversetternes Bastianpris for «Glør»), blant annet pga. sine lange passasjer om universets liv.

For det «uendelige» universet brukes her som et slags bilde på menneskenes litenhet - en symbolikk som i mine øyne ikke er det beste ved boka.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!