Sterke memoarer

Erindringslitteratur på sitt aller beste.

BOK: Allerede på første side av Wolfgang Pintzkas «Fra Sibir til synagogen» kan leseren senke garden, lene seg tilbake og la det 20. århundret sive inn over seg.

Man føler seg privilegert når man som leser får et innblikk i Pintzkas omskiftelige liv. Han trer inn i rollen som den klassisk troverdige fortelleren: livsvis, sindig og raus. Leseren blir - uansett alder - den unge, naive og nysgjerrige lytteren.

Den norskbosatte teaterregissøren Wolfgang Pintzka ble født i Tyskland i 1928 av foreldre som måtte fornekte guttens jødiske bakgrunn.

Denne avgjørende fornektelsen er ledemotivet gjennom boka, og danner forgreininger inn i Pintzkas tid i Hitlerjugend under krigen og til arbeidsleiren i Sibir gjennom fem år, videre inn i det verdensberømte politiserte teatret Berliner Ensemble (der Pintzka jobber under Bertolt Brecht) og det opposisjonelle intellektuelle miljøet i DDR.

I 1984 bosetter han seg i Norge sammen med kona Liv Schøyen. To år seinere konverterer hele familien formelt til jødedommen.

«Fra Sibir til synagogen» er erindringslitteratur på sitt mest overbevisende - en stillferdig beretning preget av ettertenksomhet og undring med utgangspunkt i de store filosofiske og kunstneriske temaene: hukommelse, ondskap, eksil, røtter og identitet. Når Pintzka spør seg selv om hvordan han overlevde i Sibir, kan vi forestille oss den langvarige filosofiske bearbeidingen som ligger til grunn for svaret: «Jeg vet ikke lenger.» Memoarer kan noen ganger være best uten hukommelse.