Sterke momenter i Moss

Gårsdagens åpning av Momenta 2000 tyder på at det skal bli vanskelig å gjøre østfoldbyen rangen stridig som Nordens nye biennalebase for samtidskunst.

MOSS (Dagbladet): Da den første Momentum-festivalen gikk av stabelen for to år siden, viste arrangørene i Moss at de hadde ambisjoner om å bli et viktig peilepunkt på det nordiske kunstkartet.

Det interessante med et prosjekt som nå får preg av å ha blitt en institusjon, er at det framtrer i en sterkt forandret skikkelse fra forrige gang. Dette manifesteres med all tydelighet og full tyngde gjennom hovedutstillingen «PARK» i og utenfor Mossehallen, som gir innendørs armslag og arealer i det fri for så vel permanente som performative bidrag. Arkitektene Rolf Gerstauer, Erik Langdalen og deres stab av studenter fra Arkitekthøyskolen i Oslo har funnet løsninger for det temporære museet i hallens indre, som både fjerner inntrykket av idrettsarena og fungerer på et helt annet nivå enn provisorieplanet. Selv en altfor lang pressekonferanse i Black Box-salen kunne utholdes i et rom med slike kvaliteter.

Egne veier

I pakt med parkens åpne karakter får man adgang til det midlertidige museet fra flere kanter, og slik er det opp til publikum å finne sine egne veier gjennom utstillingen. Eller når det gjelder gjensyn med verker som ikke overkommes ved en første visitt. Momentum-navnet betyr så avgjort ikke kjapp øyeblikkskunst, og så vel innenfor de differensierte lyse salene som projeksjons- og videokunstens mørkerom kan det være verd å investere tid overfor de 41 utstillerne. I tillegg har den norsk-dansk-finske kuratorkvartetten Jonas Ekeberg, Ina Blom, Jacob Fabricius og Paula Toppila sørget for en katalog som er verd å studere mellom og etter slagene.

Kjeder oss ikke

«Vi kjeder oss i hjel» proklamerer paret The Bastard and The Bitch, som den danske duoen Jes Brinch & Mads Steen har plassert ved innkjørselen til Nesparken. De malte aktørenes trøstesløse tilværelse fortsetter i en interaktiv installasjon inne i hallen, men verken de tegneseriesyrlige settstykkene eller storparten av Momentum-mønstringen gir noen grunn til å kjede seg. Selv ikke overfor møtet med varehandelens lokkende logo innenfor hovedinngangen, hvor svenske Gunilla Klingberg manipulerer REMA 1000-skiltet til en psykedelisk mandala som imploderer i ingenting når blikket søker inn mot sentrum.

Hennes motpol er Ole Jørgen Ness, som i installasjonen «Atopian Feral» aktiverer ideer fra sine ulike kunstneridentiteter. Det skjer med intelligent regi og gjennom en material- og medierikdom som formerer seg fra barokk overdådighet til miniatyrmessig intimitet, og hvor sågar hjemlig ulvedebatt dukker fram til akkompagnement av australske dingohyl. Dyr er også utgangspunktet for Vibeke Sjøvolls kunsthistorisk klingende og visuelt vibrerende fotoprojeksjon fra et geitefjøs, og samme tradisjonsbevissthet gir tyngde til den sorg over sivilisasjonen som toner gjennom finske Heli Rekulas elegiske kamerascener. Sorgtung erindring strømmer gjennom Dag Alvengs svart-hvite serie fra en trafikkdrept venns atelier, som også blir talende tidsbilder fra et 80-tall som nå synes så langt tilbake.

Selv om «PARK» er Momentums kraftsenter, så fins det også andre vitale knutepunkter i festivalens omfattende nettverk. Ikke minst gjelder det den nordiske trioen i Galleri F 15, hvor svenske Peter Geschwind og Henrik Plenge Jakobsen fra Danmark setter i scene sin angstfylte versjon av det naturnære Velferds-Norden i den mørkstemte installasjonen «White Life». Nordmannen Kalle Grude byr på et mekanisk menasjeri av flådde lekehunder, som både er elektronisk «dressert» til å foreta de mest forbløffende vandringer i og gjennom rommene og gjør det i takt med Erik Balkes «bjeffende» lydkulisser. Slik marsjerer de mekaniske monstrene etter mønster av tittelen - «Det ordner seg».

DANSK FORLØSNING: Duoen Jes Brinck og Mads Steen stikker hodene fram i installasjonen «The Bastard and the Beast», og inviterer publikum til å gjør det samme.