Sterke og vakre noveller

Japaneren Kenzaburo Oe ble tildelt Nobels litteraturpris i 1994, før det var han forholdsvis lite kjent for norske lesere, selv om Gyldendal tidlig presenterte ham i sin Fønix-serie.

I «Lær oss å vokse fra vår galskap» er det imidlertid ikke den verdensberømte nobelprisvinneren Oe vi møter, det er den unge forfatteren som stadig søker sitt uttrykk. Det er absolutt ikke nødvendig å minne seg selv om dette under lesningen, dette er sterk skrivekunst, men utvalget er også interessant.

Intens

Oe er født i 1935, disse tre novellene ble første gang utgitt i 1957, 1961 og 1969. Foruten å være tidlige litterære arbeider er de skrevet med flere års mellomrom, og jeg har en følelse av at de dekker noen av de viktigste årene i Oes utvikling fram mot det man gjerne kan kalle en moden kunstner.

Den første av novellene, «Buskap», er en vakker og intens beretning om hvordan en gutt opplever 2. verdenskrig på den japanske landsbygda idet et amerikansk fly styrter i nærheten og en afroamerikansk soldat blir tatt til fange. Den er fortalt med hukommelsens distanse, men tar vare på en ung gutts følelser på en nærgående måte, og viser hvordan Oe tidlig interesserte seg for hvordan historie og politikk trenger seg inn i og styrer våre liv, hans evne til å forene tilværelsens ulike sfærer. Samtidig er det en novelle som vitner om en forfatter som ønsker å være litterær, og som skriver litteratur slik han tror at litteratur «skal» skrives.

Mye av det samme kan man si om «Seventeen», der vi følger en syttenåring på hans forvirrede vei mot de voksnes rekker, noe som fører ham rett inn i høyreekstremistenes favn. Men i den tredje novellen, som har gitt boka dens tittel, om en far og hans evneveike sønn, blir det klart at det har skjedd noe med Oe. Grepet er et annet. Han er ikke så redd for ikke å virke litterær, og er mer litterær enn noen gang, men nå er det sin egen stemme han har funnet.

Gjerrig

La meg imidlertid igjen understreke av alle de tre novellene er virkelig fin lesning, og uvanlig befriende, skrevet av en forfatter som altså allerede som 22-åring hadde et usedvanlig godt blikk for novellens muligheter og som visste å utnytte dem. Selv om jeg ikke har lest andre av hans bøker enn de som er oversatt til norsk, kan jeg ikke fatte annet enn at Oes noveller viser den japanske nobelprisvinneren fra hans aller sterkeste side.

At vi bare får tre, virker derfor ikke så lite gjerrig av Oes norske forlegger. Jeg er sikker på at dette forfatterskapet hadde tålt et langt større utvalg. Men at man sitter der og bare ønsker seg mer, sier jo også litt om det man har fått.