BOK: Dagens barn er vant til dødens nærvær: Fantasy-litteraturen byr på drap, lemlestelser og tortur i gudsforlatte landskap, der den rene ondskap hersker.Det er ikke noe galt med verken Voldemort, orker eller uruk-haier. Men til sammenlikning er det modig for en ungdomsbokforfatter å gripe fatt i det onde som historisk realitet: Døden i skyttergravene, gasskamre. bomberegn, utsultede jøder. Dette fortalt med til dels røffe ordspill. Som beskrivelsen av de forslåtte og utmagrede jødene som i 1942 ble pisket gjennom Münchens gater: «De skulle til Dachau. For å konsentrere seg.»

Barn i krig

Nylig utkom danske Janus Kramhøft barndomserindringer som tysk barn i en liten dansk landsby. Det historiske verket «I Hitlers grep», om barn under 2. verdenskrig, var ferdig oversatt i høst. Australske Zusak har selv vokst opp med sin tyske mors barndomsminner fra krigens München. Han begår den litterære genistrek å la Døden selv fortelle. Døden som er utslitt etter Stalins utrenskinger, men som må til pers igjen: «Få det gjort. Få det gjort», krever sjefen. Døden fremstilles her som en befrier. Han forteller om hvordan de ropte på ham fra gasskamrene. «Jeg løftet opp hver eneste sjel som om den var nyfødt.»

Mein Kampf

Heltinnen er ni år gamle Liesel. Hennes far var kommunist, moren syk, og i 1939 blir hun sendt til Himmelgaten utenfor München. Hun blir satt i fosterhjem hos ekteparet Huberman, der mor i huset er en grotesk, men godhjertet Roald Dahl-skikkelse. På togturen ned dør lillebroren hennes. Han begraves langs jernbaneskinnene, og graveren mister sin «Graverens håndbok». Liesel napper den til seg. Dette er opptakten til karrieren som boktyv. Og til et av bokas hovedtemaer. Litteraturens betydning i ekstreme tilstander. Men her er ingenting opplagt. Jøden Max hyller «Mein Kampf» som den beste bok i verden. Han forskanset seg bak den da han flyktet på toget, og soldatene trampet gjennom på jakt etter rømlinger. «Du skjønner», forteller Døden, «folk kan fortelle dere at Nazi-Tyskland baserte seg på antisemittisme, på en noe overivrig leder og en nasjon av lettere underernærte hyklere, men ingenting av dette ville ha blitt noe av hvis ikke tyskerne hadde elsket én bestemt virksomhet – å brenne. Tyskerne elsket å brenne ting. Butikker, synagoger, riksdagsbygninger, hus, personlige eiendeler, drepte mennesker og, naturligvis, bøker. De satte stor pris på et realt bokbål….»

Den tyske skyld

Tematikken sentreres rundt Den tyske skyld. I 1933 stemte 90 prosent på Hitler. De iakttok stilltiende jødeopptoget gjennom München, deltok i brenningen, visste om leirene. Men det fantes dem som opponerte. Deriblant Liesels elskede fosterfar Hans. Han ble reddet av en jøde under første verdenskrig, nå gjemmer han jødens sønn Max i kjelleren. Men også Hans føler skyld. Hans egen nazistsønn kaller ham feig, rømmer huset, og dør i Stalingrad. «Boktyven» er også en roman om fotballspill, slåsskamper, epleslang, kjærlighet. Liesels barndomskompis Rudy elsker den fargede løperen Jesse Owens, som til Hitlers raseri tok fire gull under München-OL. Og Rudy elsker Liesel. Han får til slutt et kyss av henne. Riktignok etter en snarvisitt av vår venn Døden.Zusak er en leken forfatter. Her er illustrerte bøker i boka. Her er sprang i teksten, med en veloversatt stilistisk driv og en overraskende språklig friskhet, som riktignok ikke alltid er like presis. Visse steder kan det virke litt slurvet. Som når Max maler over «Mein Kampf», for å få ark til å lage en tegneserie til Liesel. Gjengivelsen av tegneserien kunne vært er kunstverk i seg selv, om ikke det svake gjennomskinnet av «Mein Kampf» hadde vært på engelsk.

En deilig dag

En av tegningene i boka viser Zusaks universaliebegavelse. Ironisk nok viser den også at ett bilde kan si mer enn tusen ord. Det er en enkel strektegning av et par som står hånd i hånd på et fjell av lik. De myser mot en strålende hakekors-sol og utbryter «Er det ikke en deilig dag».