TEATER: Han kom til sine egne, og de kjente ham. Helge Jordal, som eneste mann på dekk, fløt gjennom lørdagens premiere på «Førstereis» på en bølge av hengivenhet fra hjemmepublikummet, som adlød den minste lille indikasjon om latter eller tårer var på sin plass. Ikke at Jordal var avhengig av å bli løftet. Han har gode nok sjøbein som det er.

Teknisk «Førstereis» er et slags testamente til Jordals evner som sceneforteller. Morten Lorentzens nyskrevne tekst om en sjømann som ser tilbake på sin jomfrutur som femtenårig dekksgutt, utviklet i samarbeid med skuespilleren, er ikke utpreget litterær. Den er mer en skvær røverhistorie med en melankolsk basslinje enn noe eksistensielt eller psykologisk dypdykk.

Men den er et utmerket utgangspunkt for en scenelek som tar teatrets grunnleggende teknikker i bruk for å transportere publikum i tid og rom med nesten uhørt enkle grep.

Sterk Jordal Og her er det man trenger en skuespiller med Jordals register og erfaring.

For at «Førstereis» skal være morsom, faktisk for at den skal være forståelig, må han kunne føre kjappe og godt timede dialoger med seg selv, og veksle lynraskt mellom forskjellige roller. Han må skape og bryte illusjoner av dansegulv og havstormer. Og han må, oppi all viraken, finne øyeblikkene der ansiktet med de store trekkene kan åpne seg i undring og sårbarhet slik at «Førstereis» blir mer enn mekanisk sjonglering med virkemidler, slik at den får varme.