Sterkt fra avismiljø

«Mens avisene har aktet bøkene, har bøkene foraktet avisene.» De er blitt Kain og Abel i den norske skriftkulturens skapelseshistorie.

(...) Nesten hver forfatter med respekt for seg selv har skrevet en bok der han har prøvd å ta livet av en populær redaktør eller en flyktig journalist. (...) de spruter av indignasjon. Ja, det spørs om det er skapt mer ubehagelige typer i litteraturen enn enkelte av dem som her er nidportrettert.»

Disse sterke ord er ført i pennen av tidligere kulturredaktør i Dagbladet Steinar Hansson og står å lese i et essay i samlingen «Fordømte forfattere - og andre essays» (1994) der han viser til en lang tradisjon. Når dagens forfattere og andre åndsmennesker elsker å hate Dagbla' og har en tilbøyelighet til å gi de tabloide medier hovedskylden for verdens ondskap, sedenes forfall og kulturlivets forflatning, er det med andre ord ikke tale om et nytt fenomen. Likevel kan man få inntrykk av at aversjonen er mer utbredt og massiv enn før - selv om det er påfallende mange av dagens forfattere som åpenbart ikke føler noen skrupler for å skitne til sine hender ved å skrive innlegg i de smussorganer de ellers utgyder sin vrede over.

Satire og karikatur

Dette mediekritiske klimaet tatt i betraktning er det litt merkelig at det knapt har kommet ut en eneste nyere roman av format som har hovedhandlingen henlagt til den moderne avisverdenen. Dette er desto merkeligere fordi gruppen av forfattere med journalisterfaring slett ikke er så liten. Med «Journalisten» framstår nå Niels Fredrik Dahl som en forfatter med respekt for seg selv som har satt seg fore å bøte på denne mangelen.

Ikke alle, men langt de fleste (i alle fall av de kjente) litterære verk fra avismiljø er båret oppe av en kritisk-satirisk intensjon med bruk av levende modeller som hovedregel. De færreste er psykologisk dyptloddende, og personene framstår følgelig primært som typer, gjerne framstilt i sterkt karikert form. I så måte skiller ikke Dahls roman seg ut fra tradisjonen.

På løssalgsgudens alter

Romanen beretter om hvordan en ung og lovende journalist, kalt Garm, gradvis demoraliseres i et avismiljø som setter salgstall og spektakulære oppslag over alle andre hensyn, et miljø som grafser i folks privatliv, i død og elendighet og personlige tragedier, fordi man vet at dette er stoff som selger. Mot slutten av romanen står Garm fram som et moralsk monster, et umenneskelig uhyre, som ikke skyr noen midler for å kunne levere en skikkelig tabloid story, ja, som til og med er villig til å ofre en av sine gamle venner på løssalgsgudens alter.

Skjøvet mot avgrunnen er Garm ikke minst blitt av den kyniske redaktøren Red. Det krasse og saftige bildet som tegnes av ham, føyer seg på markant vis inn i den nidportrett-tradisjonen Hansson henviser til. Men Dahl framstiller heller ikke på noe tidspunkt sin egen hovedperson som en idealistisk grønnskolling. Andre idealer (om å skrive i «den håndskrevne» gullpenn-tradisjonen) har han nok en gang hatt, og det antydes en viss motvilje i starten, men Garm lar seg hurtig suge opp, og det endelige moralske nederlag er en logisk konsekvens av utgangspunktet - enten det nå er miljøet som skal tillegges skylden, eller det er tale om en moralsk brist hos hovedpersonen selv.

Moralsk nedtur

I begynnelsen møter vi Garm på reportasjeoppdrag i en vestlandsby. Her har Dahl gjort lite for å skjule at han bygger framstillingen på Alexander Kielland-ulykken. Om den ambisiøse Garm skulle ha hatt noen skrupler før, så blir de vasket av i forsøkene på å lage et «scoop» på denne ulykken. Neste etappe på den moralske derouten er en ny vestlandstur, der journalistene hyrer en synsk kvinne for å få litt ekstra fart på rapportene om to ungdommer som er forsvunnet, eller høyst sannsynlig omkommet. Bunnen nås i de myteskapende artiklene Garm skriver om sin gamle venn Ny, en lovende jazzmusiker med dype personlige problemer. Etter hvert som denne storyen utvikles, gir Garm alle hemninger på båten.

«Journalisten» er en sterk og modig roman, båret oppe av et ekte og dyptfølt engasjement. Den kritiske utleveringen av den kyniske spekulasjonen i menneskelige tragedier som preger visse deler av vårt avismiljø, er både betimelig og rettmessig. Når «Journalisten» likevel ikke er blitt Romanen med stor R fra Akersgata i tabloidenes tidsalder, så skyldes det at den er litt for snever i sin vinkling og litt for grunn i sin menneskeskildring. Selv om Dahl ikke skal lastes for at han ikke har skrevet en psykologisk roman eller en bred miljøskildring. Denne avisromanen er nemlig en tendensroman og hører som de fleste forutgående avisromaner til den satiriske sjangeren.

Nøkkelroman?

Mange vil nok spørre seg om «Journalisten» er en nøkkelroman. Svaret er både ja og nei. «Bladet» kalles avisa i boka, og at herværende avis har vært i forfatterens tanker, kan det neppe herske tvil om, og det desto mer ettersom Dahl arbeidet som journalist her i den aktuelle perioden. Folk som har vanket i Akersgata og tilliggende skjenkesteder i denne tida, vil nok også kunne nikke gjenkjennende til flere av de anekdoter og talemåter som serveres. De levende modellene er vel også i en rekke tilfelle lett å få øye på, selv om Dahl har lånt litt her og litt der for å få dem til å henge sammen som litterære figurer, og selvfølgelig også tatt seg de dikteriske friheter som han har sin fulle rett til å ta seg. Det viktige er at slike spekulasjoner ikke må få lov til å skygge for alvoret i det budskapet som formidles i romanen.

«Journalisten» bærer preg av å ha ligget til modning en stund. Det har den tjent på, stilistisk og språklig gjennomarbeidet som den er. Sånn sett er dette utvilsomt noe av det beste Dahl har prestert.

Øystein Rottem