Sterkt liv

Perspektiv- og kunnskapsrik bok om et innholdsrikt liv.

BOK: Alfred Fidjestøls nesten 400 sider lange biografi over Per Sivle (1857-1904) er blitt ei meget leseverdig bok, både interessant, rørende og velskrevet. «Eit halvt liv» (uttrykket er hentet fra Arne Garborgs dagboksrefleksjoner over Sivles ettermæle) er utgitt i forbindelse med 150-årsjubileet for Sivles fødsel, og forteller historien om et så vel dramatisk som tragisk liv, herjet av sykdom, alkoholisme og konservativ gudstro. Etter en dramatisk fødsel døde moren da Sivle var to år. Han vokste opp hos fosterforeldre og la allerede i barndommen grunnlaget for et liv i stadig bevegelse. Sviktende helse gjorde at han ble forhindret fra å forfølge drømmen om en universitetsutdannelse, og Sivles liv er fullt av uvisse øyeblikk der framtida tilsynelatende er alt annet enn lys. Men med talent og gode venner klarer han gang på gang å komme seg videre – på et vis. Med tida ble den plagede pietisten sågar tildelt en rolle i Hans Jægers skandaleroman «Fra Kristiania-bohemen».

Redaktør

I dag er det som forfatter av klassikeren «Berre ein hund» og «Den fyrste song» Sivle huskes. Han har da også mye å takke norske lesebøker for, og ble alt i sin levetid mer sunget enn lest. Hans litterære produksjon er liten og ujevn. I viktige livsfaser holdt Sivle hodet over vannet økonomisk ved å redigere aviser, først Buskeruds Amtstidende i Drammen, siden den mer betydningsfulle Kristianiaposten, som ble et viktig organ for det moderate Venstre. Det var denne stillingen som, ved siden av visse litterære arbeider, gjorde Sivle til en offentlig – og hyppig utskjelt – figur i de dramatiske tiåra seint på 1800-tallet. Fidjestøl bruker mye plass på den Johan Sverdrup-tro Sivle og de illsinte politiske debattene mellom hovedstadsavisene. Levende skildres Sivle som en høyrøstet spiller på datidas politiske scene, selv om Fidjestøl framstiller ham som en noe naiv skikkelse som tok redaktørjobben uten å vite hva han gikk til, og endte med å forsvare politiske standpunkter han personlig knapt sto inne for.

Radikal

Når Sivle i 1890-åra igjen blir fri litterat, framstår han som en atskillig mer radikal skikkelse enn den moderate Venstre-redaktøren: Først og fremst pekte Sivle-romanen «Streik» (1891), som samtida farte hardt med, mot en posisjon nærmere sosialismen. Med ml-generasjonen på 1970-tallet fikk Sivles streikeroman en renessanse. Men selv om 1890-åra ble en mer produktiv fase for den både romantisk og nasjonalt anlagte dikter-Sivle, klarte han likevel ikke å produsere ett virkelig stort verk og ble aldri kanonisert på måten han drømte om. Også privat var han plaget: Sivles oppofrende kone Wenche, som takket være bevart korrespondanse er gripende skildret, måtte tilbringe mange år borte fra sin mann. Stadig la han ut på reise. Var han hjemme var han ikke sjelden full. Så ille ble det at da 47 år gamle Sivle tok sitt eget liv, mente til og med nære venner at det var best at det endte slik.

Autoritet

Fidjestøl skriver med nøktern autoritet både om politisk-, medie-, vitenskaps- og litteraturhistorie. Han har solid grep om det seine 1800-tallets politisk-litterære offentlighet og dens strateger. «Eit halvt liv» balanserer godt mellom tekst og kontekst: Det historiske bakteppet, med parlamentarismestrid, avholdssak, ungdomsbevegelse og «norskdomsrørsle», er skildret på en måte som alltid har relevans for Sivles tilværelse. Også forholdet mellom Sivles private og profesjonelle liv, og problemene det ene skapte i det andre, er velbalansert. Men Fidjestøl later til å være mer opptatt av politisk utvikling enn av litterær analyse, og omtalen av Sivles tekster er oftere resymeer av anmeldelser enn egne refleksjoner. Han skriver at fortolkningene for eksempel av «Streik» har vært ensidige, og antyder en alternativ, religiøs lesning. Men i den grad han selv utlegger tekstene, er det først og fremst som uttrykk for Sivles liv. Så skriver han da også at «…generelt gjeld det at Sivle var i takt med dei politiske tendensane, og i utakt med dei litterære. Sivle var viktig for den politiske retningen som skulle vinne fram det komande tiåret, og uviktig for dei som skulle få definere kva som var den mest interessante 1890-talslitteraturen».