Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sterkt OL-symbol

OL-BOIKOTT: Når vi hører statsminister Jens Stoltenberg snakke om OL i Beijing på NRK TV «Redaksjon En» kan en få inntrykk av at lekene plasseres i et eget ikke-politisk tomrom. Det er trolig mer riktig å si at idrett og politikk går som en rød tråd gjennom historien til de moderne olympiske leker. Dette gjelder for OL i 1896 (Frankrike ville ikke ha med Tyskland etter tapet i krigen 1870-71), 1916 (første verdenskrig), 1936 (OL i Nazi-Tyskland og forberedelser til arbeider-OL i Spania) 1940, 1944 (andre verdenskrig), 1948 (taperne i krigen ekskludert), 1952 (Sovjet med for første gang), 1956 (boikott pga. Suez-krisen og Sovjets invasjon i Ungarn), 1968 («black power» demonstrasjon på seierspallen), 1972 (11 israelske utøvere myrdet), 1980 (65 land boikottet pga. Sovjets invasjon i Afghanistan) og 1984 (15 Østblokk-land fikk revansj).

Hva nå Beijing 2008? OL er gullkalven til den olympiske komité. Treenigheten mellom feltene toppidrett, finans og media er motoren i utviklingen av lekene. Denne koplingen har så mange ringvirkninger i form av medierettigheter, sponsoravtaler og hardt arbeidende utøvere at fokus og protestene i dag rettes mot fakkelstafetten og ikke mot selve OL. Maskineriet rundt OL er kommet for langt til å bli stoppet, samtidig som Kina er et land som kommer til å spille en helt annen og viktigere rolle i vår globale verden de neste tiår.

Ja, Kina krenker menneskerettighetene og Amnestis rapport er urovekkende. Det virker imidlertid litt hult når enkelte topp-politikere fra USA kritiserer Kina, som selv har svin på skogen. Jeg tenker her bla. På fangene på Guantánamo-basen og forkjøpskrigen i Irak. Hvordan kan idrettsutøvere og ledere vise sin holdning til Kinas brudd på menneskerettighetene i Tibet og i sitt eget land? Kan vi forvente at Andreas Thorkildsen – hvis han vinner eller får medalje- protesterer under seiersseremonien? Seierspallen er mektig. Det skal tidligere OL-vinner fra 1968, Tommie Smith, ha sagt til tyske Tagesspiegel. Men protesten kostet. De to medaljevinnerne ble utestengt for all idrett resten av livet. I tillegg mistet Smith jobben i hæren og hadde lenge problemer med å få en ny.

Jeg synes NRKs Asia-korrespondent, Ole Torp, har kommet med det beste forslaget hittil. De deltar i innmarsjen. Her kan de som vil markere sin holdning ta på et oransje armbind. Ingen plakater, ingen vokal støy og ingen boikott, bare et sterkt symbol som alle forstår.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media