Sterkt om å miste barn

Dyptloddende, presist og skremmende om barn som bare forsvinner.

BOK: Tematikken er gjenkjennelig lindstrømsk; barn, foreldre, mulige overgrep. Dette er formidlet presist, dempet, og antydningsvist. Her går Lindstrøm løs på alle foreldres store frykt; barn som forsvinner. En frykt så stor at det - som det står et sted _ krever mot å sette barn til verden.

Tapet

Barn kan forsvinne på mange måter. Gjennom Idas praksis treffer vi tause forslåtte Magnus, autisten Eskil, Eli som bare forsvinner på fjellet. Og altså Silje, Idas narkomane datter som har bodd på gata i Oslo siden hun var seksten. For det som er mest rystende i denne boka er Lindstrøms skildring av sorgen over å miste et barn - som likevel er der. Som når Ida er på bytur, og hennes neddopa datter bare går rett forbi henne. Eller den konstante frykten for en telefon om at datteren har tatt en overdose, og Idas vage tafatthet over datteren som går til grunne. Dette parallelt med de mange tilbakeblikkene til barndommens uskyld, julaften, hytteturer, mor og datter sammen.

Språket

Bokas egentlige tema er språkets tilkortkommenhet. Det er sjelden jeg har lest en roman som så gjennomført har klart å formidle en språkløshet gjennom språket. For eksempel når Idas datter etter et år ringer og sier «mamma» - for så å legge på røret. Eller når elektrikerlærlingen fra Kroatia beskriver hvordan han ble skutt i beinet under krigen. Det «kjentes som bronn», sier han. «Bronn» - et ikke-ord som likevel er et forsøk på å formulere en smerte. Eller moren til autisten som bare snakker i halve setninger. Og den brutale faren til Magnus som har tatt med sønnen til det «stedet der språket ikke er, bare den støyen, inntrykk som passer, som ikke filtreres gjennom noe».

Overgrepet

Gjennom sitt detaljrikt beskrivende språk klarer også Lindstrøm å formidle hvordan Ida klamrer seg til virkeligheten gjennom det helt hverdagslige. Eller, som Ida selv sier, «hvis jeg lærer henne detaljene, hvis jeg lærer henne ritualene rundt dem...Etter en stund virker det ikke meningsløst lenger».Ida har også hele tida følelse av «at noen er skyldig i noe». Aller helst henne selv, men her antydes også mulige overgrep fra den gang Silje forsvant på et supermarked. Akkurat det kunne Lindstrøm kanskje spart seg for. Menn trenger jo ikke alltid få skylden, samtidig som tematikken fryses til noe konkret og litterært altfor gjenkjennelig. I stedet for å holde den på det eksistensielt skremmende, som er det gode ved denne boka: Som når Silje anklager sin psykologmor, som liksom skal redde barna, for egentlig å vite «at det ikke er noe å redde dem til».

Terapien

Under det hele ligger Idas egen tvil på språket, og hennes egen leting etter å «finne et sted å være, å holde ut». For Lindstrøm kommer her med et spark til psykiatriens og terapiens overmodige tro på sitt eget språk; at alt kan formildes . Her vist gjennom den geskjeftige Marie fra barnevernet, som alltid har en løsning. Men selv hun blir taus når hun ser fotografiet av Silje. Tematisk beveger Lindstrøm seg innenfor et felt der «bestselgere» som Ørstavik og Morken Andersen også befinner seg. Med andre ord; en tematikk publikum vil ha. At Lindstrøm ikke har fått mer oppmerksomhet finner jeg derfor forunderlig. For skrive kan hun.