Sterkt om damer

Tore Renberg hadde så vidt sluppet puppen da debatten om mannsrollen raste. Nå er han på fullt firsprang inn i den litterære elite. «Das ewig weibliche zieht uns an» - Tore Renberg kunne gjort Peer Gynts ord til sine. Og slik Ibsen vrir på Goethe, slik vrenger Renberg rundt på hele lasset av tekster omkring «den nye mann».

Som leser geråder man i tvil. Tar forfatteren seg selv og sin hovedperson på alvor eller er hele greia ren harselas og lystig ironi? Renberg er en ung mann, et barn av EF-rusen, født to år etter at de første norske feministgruppene ble dannet. Han hadde så vidt sluppet puppen da debatten om «den myke mann» raste som verst. En ytrestyrt, morsbunden narsissist med feminine til- bøyeligheter ble «den myke mann» kalt av folk som hadde forstand på det. Knut Faldbakken framførte ham i rollen som «hund» (i «Adams dagbok») og som bedratt 68-er på høyfjellshotell (i «Bryllupsreisen»). Hos Renberg opptrer han bl.a. som pleier på et hjem for eldre, senile damer.

«Matriarkat» var et honnør- ord for kulturradikalerne og for deler av 70-tallsfeminismen, som samfunnsform et alternativ til det forskrekkelige patriarkatet. I Renbergs bok er det ikke et alternativ, men en realitet. Her er ikke den mannlige fallos maktens prinsipp. Her er det den kvinnelige vagina som suger alt til seg og dominerer derved hele verden. Hos Renberg er ikke mannen lenger herre i eget hus. Hans hjem er «a woman's castle». Jeg er bare en mann, sier hovedpersonen Kjeran Fevang om seg selv. Bare en hund, en skjødehund: Nothin' but a hound dog, en hund som vil kjeles og klappes av sin eierinne. Fevangs libido er i usedvanlig høy grad bundet opp av en regressiv lengsel tilbake til puppen og skjødet. Også på det punkt kunne han ha istemt med Peer:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Min moder; min hustru; uskyldig kvinne!/
O, gjem meg, gjem meg der inne!»

Men ikke nok med det. Fevang lengter ikke bare inn dit alle sorger er slukket; han er også utilfreds med sin egen mannlige kjønnsidentitet. Romanen er gjennomsyret av en vaginamisunnelse og en hermafrodittisk lengsel så heftig at man stundom griper seg selv i å forvente at den unge mann tar saksen fatt og klipper av seg pikken til slutt.

Forgudet

Så galt går det ikke. I bunn og grunn er nemlig Kjeran en mann for sin pikk. Noen banal Casanova er han ikke. Men han tumler lystig omkring mellom sengelakenene med diverse damer som faller i hans vei. Samtlige er imidlertid slett skjulte mors- eller søstersurrogater, eller søkes omgjort til det.

Moren og søsteren er nemlig kjernepersonene i dette univers som kan få selv «Kvinnebyen» av Fellini til å blekne. Her opptrer kvinner i rad og rekke - i alle aldrer og i alle fasonger. Kjeran er som skapt til jobben som pleier for eldre damer. De forguder ham, og han lar seg forgude - og går over streken til slutt. Men her opptrer også en kjæreste og samboer (forholdet er over; med Kjerans forventninger in mente er det ikke overraskende) og en 45-årig elskerinne, samt en rekke mer perifere damebekjentskaper.

Menn glimrer så godt som fullstendig med sitt fravær. Arbeidskameraten Stein er for øvrig like mors- og søsterbundet som Kjeran, og Kjerans far er en alkoholisert svekling som til slutt ender som en lallende grønnsak, kastrert og fratatt det lille han tidligere har hatt av makt.

Alle disse forhold surres inn i hverandre og bindes sammen av den gjennomgripende regressive lengselen tilbake. Forfatteren beveger seg suverent mellom ulike tidsplan etter noe som likner en fri assosiasjonsmetode, styrt av et ønske om å trenge inn til kjernen av det psykoseksuelle kompleks som er romanens hovedtema. Om man vil, kan man lese boka som en bok om mannlig identitetsdannelse i et samfunn som anskues som kvinnedominert. Som sådan handler den også om et desperat forsøk på å bevare et mannlig selvbilde og en mannlig selvkontroll under dette sterke kvinnepress. Dette viser seg ikke minst i forholdet til den eldre elskerinnen.

Litt maniert

Renberg er en intelligent og intellektuell forfatter som svinger rundt seg med teorier og uvanlige fremmedord. Og han nøyer seg ikke med å skrive ordinær, rett fram prosa, men vrir og vender på uttrykk og setninger - ofte med betydelig hell, men til tider på en litt maniert, for ikke å si klønete måte. For en ung mann med Renbergs ambisjoner gjelder det selvsagt å demonstrere at man ikke er noen hvem som helst.

Det er da Renberg heller ikke. Etter bare to bøker er han allerede på fullt firsprang inn i den litterære elite, og jeg er ikke et sekund i tvil om at vi kan vente oss mye av ham i framtida.