Anmeldelse «Forlattheten»

Sterkt om den jødiske skammen

Elisabeth Åsbrink har skrevet en intens familiehistorie om nødvendigheten av å skjule sitt jødiske opphav.

ELISABETH ÅSBRINK: Svensk forfatter og journalist. Hun forteller sin families historie i romanform. Foto: ASCHEHOUG
ELISABETH ÅSBRINK: Svensk forfatter og journalist. Hun forteller sin families historie i romanform. Foto: ASCHEHOUG Vis mer
Publisert

«Jeg ble født fluktklar», skriver den svenske forfatteren og journalisten Elisabeth Åsbrink i innledningen til sin nye bok, romanen «Forlattheten».

Hun er en av dem som er mer eller mindre genetisk programmert til alltid å være på vakt. Svaret ligger i historien. I boka ettergår hun traumene som har gått i arv hos kvinnene i generasjoner før hennes. Det handler om fornektelse og skam. Det handler om å være jøde.

Radio- og TV-journalisten Åsbrink (f. 1965) har tidligere skrevet prisbelønte dokumentarbøker. «Og fremdeles står trærne i Wienerwald» (2011), handler om en jødisk flyktninggutt og hans vennskap med IKEA-gründeren Ingvar Kamprad, en overbevist nazist. I «1947» (2016) beskriver hun året som mer enn noe la grunnlaget for Europas moderne historie.

Sann diktning

At hun nå skriver sin familiehistorie i romanform, begrunner hun slik: «Dette er skjønnlitteratur, og derfor er alt som fortelles, sant.»

Det er et interessant grep. Etterkommere av primærkildene må nødvendigvis dikte seg inn i tanker og følelser hos sine objekter, uten at det dermed forringer historien. Nina Grünfelds «Frida» (2020) ble en troverdig beretning om en farmor hun aldri hadde møtt. Katja Petrowskajas «Esther, kanskje» (2014) beskrev skjebnen til farens bestemor, en kvinne som ingen lenger husker navnet på. Noen påtar seg å trekke dem ut fra den følelsesløse statistikken. Spiller det noen rolle om man kaller det prosa eller fiksjon?

«Planen min var, en gang for alle, å navngi den skyggen som hadde fulgt meg gjennom livet», skriver Åsbrink om dette sterke, personlige prosjektet. I romanen kaller hun seg K. Bokstaven henviser til mellomnavnet Katherine, men også til den selvutnevnte rollen som «Krigeren av tapte minner». For å erkjenne hva bokas tittel dypest innebærer, minner hun om at forlattheten har et synonym – jøde. Ordet som brennemerket hennes slekt.

Sefardiske jøder

Boka begynner hos Ks mormor Rita i London. Tyskfødte Rita fikk to barn med Vidal Coenca, som opprinnelig var sefardisk jøde fra Thessaloniki. De sefardiske jødene ble fordrevet fra Spania av Ferdinand og Isabel i 1492; de slo seg ned i Saloniki i det daværende osmanske riket. Både språk og kultur holdt seg levende i århundrer, helt til de siste sefardene i 1943 ble tvunget inn på 19 godstog til Auschwitz og Bergen Belsen.

Men Vidal, hans mor og hans brødre kom til London i god tid før den store brannen i Saloniki i 1917, der 50 000 jøder og 10 000 muslimer mistet alt. Vidal møtte Rita i London; hun ble gravid, og han skaffet et hus til dem. Men han nektet å gifte seg med henne. Både i familien hans og i den sefardiske menigheten i London var det uhørt å gifte seg med en utenforstående. Først i 1949, etter 20 års dobbeltliv og fornektelse, giftet de seg. I alle år hadde Rita vært redd for å bli avslørt som en falsk Mrs. Coenca; seinere var hun like redd for å bli avslørt for å ha løyet i alle disse åra. Skammen klebet seg til henne. Det er en bitter kvinne som feirer hvetebrødsdagene over oppvaskbenken – «min sandstrand, min lykke, min eksotiske fest».

Strået i vinden

Året 1942 var Ritas annus horribilis; da inntraff den dagen som delte livet i et før og etter. Eldstejenta Sally ble mobbet på skolen for sin gylne hud og mørke fjon på overleppa, og denne dagen var overgrepet så nedverdigende at Sally og Rita ba Vidal skrive et klagebrev til skolen. Vidal nektet: «Sånt gjør ikke en jøde.» Deretter falt ordene som skulle brenne seg inn i unge Sallys sinn. Det var farens mantra: «Strået som bøyer seg i vinden, brekker ikke.»

Sally var allerede merket av antisemittismen i London på 1930- og 40-tallet. «Roll on the program» og «We want Jewish blood», lød skriften på vegger og plankegjerder. Historien om Sally som flytter til Stockholm og gifter seg med en ungarsk jøde som så vidt hadde unnsluppet transporten til utryddelsesleirer i Polen, er historien om Ks barndom, også den preget av skam og fornektelse. K lærer om forbudte ord: «far» og «jøde».

Usynlighetskappe

Det finnes en liten filmsnutt fra Ks dåp i 1965. Far og mor kommer ut av kirken i Göteborg, bærende på dåpsbarnet, som har et gullkors rundt halsen. En 3 minutter og 45 sekunders skinnmanøver, skriver Åsbrink. «En kristenhetens usynlighetskappe».

I bokas siste del går K inn i rollen Kriger. Den er mer dokumentarisk enn mødrenes historier, men ikke mindre gripende. Hun reiser til Tessaloniki for å spore opp familiehistorien i arkiver og på kirkegården. De sefardiske gravene var opprinnelig dekket med liggende marmorplater. Alt er borte. Sjokket når K oppdager at marmorplatene er brukt som byggematerialer i kirker, teatre, sportsplasser og gatelegemer, ryster også leseren. Fornektelsen er total. Åsbrinks evne til å formidle følelsen av forlatthet er sterk og intens.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer