Sterkt om drapsmann

Fossum analyserer en drapsmann

BOK: Noen vil muligens sette spørsmålstegn ved en kriminalroman hvor det ikke er noe mysterium, men det burde ikke være nødvendig i dette tilfellet.

Når amerikanske eller engelske krimforfattere skriver om folk som begår forbrytelser for å komme seg ut av en håpløs situasjon, gjør de det gjerne med et glimt i øyet og ei kule i panna. Den sorten gla'krim er ikke Karin Fossums oppskrift.

Hun går løs på oppgaven med dødsens alvor, og gir oss en person som godt kunne tuslet rundt i Buskerud med de samme tankene som hovedpersonen Charlo.

Han er ikke noen moteriktig seriemorder, bare en mann med et elendig utgangspunkt som gjør alt verre for seg selv.

Må gjøre noe

Fossum skriver ofte om folk som sliter. Det gjør hun også i «Drapet på Harriet Krohn». Charlo (eller Charles Olav Torp) er, når vi møter ham, helt på bunnen. Han går på trygd, men har så stor spillegjeld at han frykter at torpedoer skal gjøre det usle livet hans uslere. Hans eneste trøst er datteren Julie på 16, men hun vil ikke vite av faren sin. Med andre ord: Han må gjøre noe med livet sitt.

Dette «noe» er et ran, hans første og eneste. Et ran som går galt, når han dreper en gammel kvinne for å stjele pengene hennes. Men om ugjerningen blir en økonomisk suksess, siden Charlo får ryddet opp i sine problemer, så sitter han med et nytt problem: Han er blitt drapsmann. Og politiet leter.

Sejers lodd å etterforske

Ja da, Konrad Sejer er med. Blir noen drept i Drammen (for jeg antar at dette er i Drammens-traktene), er det Sejers lodd å etterforske. Og selv om han nesten overtar bokas siste tredjedel, er det ikke opplagt at han får Charlo bak lås og slå.

Avhørssekvensene mot slutten er en spennende katt-og-mus-lek som både Charlo og Sejer er sikre på å vinne.

Det eneste plagsomme med denne boka er alle de unødvendige korrekturfeilene som skulle vært plukket vekk. Uansett er den et sterkt og annerledes bidrag til årets krimhøst.