Sterkt om finsk krig

Ei bok så gjennomført god at den nesten virker «inspirert».

BOK: Denne boka er ikke på langt nær så ambisiøs og omfattende som «Seierherrene» og «Frost». Men vi gjenkjenner både tematikk, teknikk, typer og kanskje også miljøet fra «Grenser». Handlingen er lagt til den finske byen Suomussalin. Vinteren 1939 ble den et slags Stalingrad, idet den ble evakuert, brent og inntatt av russerne. Som så måtte flykte fordi en liten gruppe hvitkledde klarte å jage de femti tusen russerne på flukt.

Dødsforakt

I dette isødet lar Jacobsen den fiktive landsbyidioten Timmo fortelle. Han er en enfoldig kjempe som nekter å rømme når russerne kommer; av mot, dødsangst, dødsforakt eller stupiditet. Russerne lar ham lede en gruppe stridsudyktige russere til å hogge ved. Fortellingen handler om hvordan landsbyidioten redder denne underlige gruppen i den umenneskelige kulden. «Hoggerne led av åpne frostsår og hard sult og liknet mer og mer døde menn, skranglete hylstre av dødt kjøtt som stabbet omkring, falt, gråt og besvimte over isete og stivfrosne skjærereir av kvist, granbar og oppfliset tømmer._»

Enkelt og maskulint

Han er en fantastisk forteller, Roy Jacobsen. Han skriver enkelt og ujålete; følsomt uten å bli sentimental, maskulint uten å barske seg som en Ari Behn. Og ikke minst - han er svært god på psykologiske portretter. Det som gjør mest inntrykk er Timmos forsøk på å opprettholde en menneskelig verdighet midt i det iskalde brennende helvete. I landsbyen der soldater inntar de små rene husene; skiter på gulvene, spiser som griser, ja, oppfører seg som dyr. Mens Timmo redder seg og sine gjennom en slags genial naivitet. Han tvinger hoggerne til å spise med bestikk. Han vasker huset, lufter sengetøy, gir dem rene klær; forsøker å skape en hverdag i vanviddet.

Lyden av krig

Det er så mye annet godt her. Skildringen av stillheten som kanskje skjuler noe godt eller ondt. Lyden av krigen som nærmer seg. Timmo som spør «hvorfor oppdager man ikke hvor ødelagt man er mens det står på - man tror nesten at man er i live, selv langt inn i døden». Tommi som selv ikke viser tegn til verken redsel eller tretthet i bomberegnet. «Jeg gikk midt i veien som om jeg bodde der og aldri hadde gjort annet, en mann på vei til jobben i ei tid da Gud fortsatt ringer med klokkene sine.» Jacobsen lager ikke bøker med enkle portretter og fiendebilder. Tvert om - Timmo blir en helt som kanskje er forræder, og opplever en fred som både er «stillestående, ensom og fattigslig». For etter krigen blir krigshelten Timmo igjen landsbyidiot, og er tilbake til «disse anklagene som slår hverandre selv ut, men som likevel ikke kan forsvinne, et mørke, som noen av oss er viklet inn i helt fra fødselen av og som vi aldri lærer å se i».