Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sterkt om kampen mot Kong Alkohol

Dyktig feiret - uten alkohol.

BOK: I 1973 skrev Jens Bjørneboe en avisartikkel til forsvar for Blå Kors. I en tid da den frivillige alkoholistomsorgen var under sterkt statlig press, påpekte han at: «Man kan like eller mislike medarbeidernes religiøse holdning, men uten denne holdningen ville det ikke ha vært noen Blå Kors-institusjoner, og det ville efter min mening vært ytterst beklagelig».Bjørneboes artikkel er blitt et slags referansepunkt i «Himmel og jord i bevegelse», boka til Blå Kors, hundreårsjubileum. Og ikke bare på grunn av den varme hyllesten fra muligens uventet hold, men også på grunn av Bjørneboes tidstypiske syn på egen alkoholisme.

Historie og vitnesbyrd

Også denne Røde Kors\' mer anonyme fetter så dagens lys i Sveits. Men der Røde Kors opererte i krigsområder, skulle Blå Kors ta seg av de sårede på «livets store slagmark», der hvor Kong Alkohol var krigsherre.Med Himmel og jord i bevegelse har norske Blå Kors fått et bortimot eksemplarisk jubileumsskrift. Boka er vakker, og den er godt tenkt. En historiker, en journalist og en fotograf har fått lov til å bidra med sine fortellinger, fritt, varmt og kritisk. Olav Hamrans historiske gjennomgang er bokas viktigste bidrag, men han blir fint supplert av Arne Olav L. Hageberg og Elmer Laahnes portretter av organisasjonens fotfolk og fagfolk. Det eneste man savner, er et register.En formodentlig utilsiktet konsekvens av denne beundringsverdig åpne tilnærmingen, er at det er blitt mulig å lese «Himmel og jord i bevegelse» som et første utkast til organisasjonens gravskrift. Her handler det nemlig om frivillighet i fritt fall. Om at den siste avholdsmann snart står i monter på Norsk Folkemuseum. Men det er selvsagt mulig å se annerledes på det. Man tilpasser seg statens behov. Og så seint som i fjor feiret organisasjonen den største triumf i dagens frivillige Norge: «Blå Kors får midler fra NORAD».

Alkoholhistorie

På tilgjengelig så vel som sofistikert vis skisserer Hamran utviklingen i avholdsbevegelse, alkoholhistorie, alkoholistomsorg og alkoholpolitikk. Og samtidig som han påpeker radikale endringer i disse diskursene, har han syn for systemets treghet, for grader av kontinuitet. Dette er sterk alkoholhistorie.Hamrans dristigste grep ligger i oppgjøret med forestillingen om en klar motsetning mellom avholdsbevegelsens moralisme og medisinernes omsorg. For det første viser praksisen i Blå Kors at en slik motsetning er for enkel. For det annet representerer den medisinske framskrittsfortellingen også makt og disiplinering, eller det Hamran kaller «en sosialmoralsk» tilnærming.Analysen er utmerket. Skal man innvende noe, må det være at Hamran, i sin stadige betoning av likhetene mellom de statlige institusjonene og Blå Kors, tidvis står i fare for å harmonisere. Når man nedtoner det spesifikt religiøse ved Blå Kors, blir man dessuten kvitt det vanskelige forholdet mellom diakoni og misjon.

Talltale

Avhold handlet om å myndiggjøre individene; om dannelse på norsk. Men det er lenge siden avholdsbevegelsen dyrket sin utopi om et alkoholfritt Norge. De gjenlevende konsentrerer seg om å hjelpe alkoholikerne.Blå Kors befinner seg fremdeles i trassalderen. De påstår, heldigvis, at «Det nytter!». Men det mangler ikke på utfordringer. Organisasjonen eksisterer fremdeles i spenningen mellom fleksibel medmenneskelighet og rigid bibelfortolkning, mellom frivillige og profesjonelle, mellom troen på Gud og på medisinmannen. Nær bokas avslutning formulerer noen av de siste dagers trofaste en krass kritikk av sin organisasjons utvikling. Også tallene taler sitt språk. Nå har Blå Kors bare 2300 medlemmer. Atskillig mindre enn hva Sørlandet krets hadde i 1953 (selv om Sørlandet ikke, i denne parentes bemerket, var hvilken som helst krets i avholdslandet).

Nytale

Kritikken får stå. Hageberg holder seg lenge. Helt til han til slutt fristes ut i nytale. Han minner om at vi ikke må undervurdere «den nye frivilligheten». At frivilligheten bare har funnet nye former.Dette er selvfølgelig riktig optimistisk og verdensvant. Om enn til liten trøst for Blå Kors. Men er det virkelig slik at summen av gode gjerninger er konstant? At man ikke kan tenke seg generasjonsforskjeller, at engasjement kan være utsatt for historiske konjunkturer, at man kan leve i en mer eller mindre egosentrisk og individfokusert tid? Kulturpessimistene vil innvende at sjansen er størst for å påtreffe «de nye frivillige» i en kø for å delta i Idol.Disse innvendingene til tross: Blå Kors har fått, eller rettere sagt kjøpt seg, en intelligent og gjennomarbeidet praktbok til sitt hundreårsjubileum. «En vakker gjenstand er en evig glede», påsto John Keats. I motsetning til alkoholens mer kortvarige, må man formode.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media