Sterkt om kvinner i bur

«Sirkelen» er ikke bare en opplevelse. Den er en viktig opplevelse.

Noen fikk forhåpentlig med seg Jafar Panahis «Den hvite ballongen» for få år siden. Venezia-vinneren «Sirkelen» er et klart skritt framover for den iranske regissøren - med krass kritikk av det islamske samfunnets behandling av kvinner, et system han sammenlikner med et fengsel. Han gir oss et tragisk spennende hverdagsdrama.

Støtt ut

Det dreier seg om kvinner med permisjon fra fengselet og med desperat behov for å komme seg bort, det handler om å bli uønsket gravid i et samfunn som støter deg ut i det ytterste mørket for den slags «forseelser», om å føde ei jente i stedet for den ønskede gutten, om fattige mødre som ikke kan forsørge barna sine og prøver å gi dem bort.

Vakker og gripende

Panahi går rett på sak og viser gjennom hverdagsligheter hvordan systemet holder kvinner i bur; å kjøpe en bussbillett er nesten umulig, å sette seg inn i en bil uten ektemann er forbundet med fare og mulig straff, å røyke en sigarett er noe du gjør i skjul. Den ene historien griper inn i den andre, til regissøren nøster det opp og sirkelen er sluttet.

Han har godt grep om fortellerformen og formidler i et lavmælt, estetisk billedspråk. «Sirkelen» er et dokument og en gripende historie, laget under vanskelige forhold og med stort mot.

Den føyer seg inn i en ren bølge av sterke, iranske filmer, som har fått det med å vinne priser alle andre steder enn i hjemlandet. Det sier litt om kunstens kraft.

<B>Prisbelønte «Sirkelen» er nok en sterk film om kvinneskjebner fra Iran.