Sterkt om oppvekst

Alle som har hatt en barndom burde lese «Jenny».

BOK: «Den helvetes barndommen» Setningen går som et mantra gjennom Gardells oppvekstromaner fra syttitallets paradisiske Savbyholm utenfor Stockholm. Der vokser Juha opp. Han er nå berømt komiker og uredd homse, men har hatt en barndom med et mobbehelvete. I 2004 får han brev fra «Stygge-Jenny» som sammen med «Soper-Juha» utgjorde taperduoen i klassen. Det vil si, de var en til; Thomas, men han hengte seg.

Ofre og bødler

I brevet forteller Jenny om skoleavslutningen, der hun endelig ble tatt inn i varmen og skjenket full - for så å bli gruppevoldtatt.«Du er med. Du er ikke. Du er med. Du er ikke.» Dette er refrenget i «Jenny», der Gardell spør hva som gjør noen til ofre, og andre til bødler. Hvorfor blir morløse Jenny med smilehullene, til en livredd svartkledd jentunge som lukter vondt og kutter seg selv med barberkniv på baderommet? Handlingen er like grotesk som den er velkjent. Grunnen til at Gardells bøker er så gjennomrystende er hans hemningsløse energi, som muligens er drevet fram av et like hemningsløst raseri. En energi som gjennomtrenger stilen; de rytmiske gjentakelsene, drivet, de originale uredde bildene.

Overdriver

Selvsagt overdriver Gardell. Han er jo komiker. Som når han beskriver lykkehjemmet i syttitallets forstads Sverige. Der ALT er laget av furu, selv hodeputene. Fordi tre er levende materiale, ja, «det puster», forteller den smilende moren til en av Jennys bødler. Og så har Gardell dyptloddende refleksjoner, for eksempel rundt skyld. For det er mobbeofferet Jenny som må be sine klassekamerater om tilgivelse. Fordi hun er stygg, lukter vondt, har flisete hår. Men de to får sin hevn. Sjefsbøddelen er nå en alkoholisert taper uten kontakt med sine to tenåringsbarn. «Det var artig,» sier Juha kjekt når han ser bildet av barna. «Da er tolvåringen like gammel som du var da du tvang meg til å banke opp Thomas Karsk. Og femtenåringen er like gammel som dere var da dere voldtok Jenny.»