Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Einar Økland, «Oss imellom?»

Sterkt om «psykotisk sorg»

Fascinerende og fornøyelig, men også rystende lesning fra 80-årsjubilanten Einar Økland.

VIKTIG: Einar Øklands nye essaysamling fungerer utmerket både som inngang til og gjensyn med et av vår tids viktigste forfatterskap. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
VIKTIG: Einar Øklands nye essaysamling fungerer utmerket både som inngang til og gjensyn med et av vår tids viktigste forfatterskap. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix Vis mer

BOK: 17. januar fylte Einar Økland 80 år. Siden debuten med diktsamlingen «Gul dag» i 1963, har den ironiske, jordnære og fabulerende forfatteren utgitt bøker innen de aller fleste sjangre. Foruten dikt, har han skrevet noveller, romaner, skuespill, barnebøker, essays og sakprosa. Da jeg forsøkte å få oversikt over antall utgivelser, kom jeg raskt ut av tellinga. Men så mye er sikkert. Han feirer 80-årsjubileum med å utgi sin noen og åttiende bok!

Rystende lesning

«Oss imellom?» består av trykte og utrykte tekster fra de siste fem årene, og fungerer utmerket både som inngang til og gjensyn med et av vår tids viktigste forfatterskap. Som alltid skriver Økland lekent og lærd, klokt og skarpt om stort og smått. I essayet «Det lomma er full av, renn munnen over med» skriver han intet mindre enn lommenes kulturhistorie.

Med sitt vidd, kunnskap og overraskende observasjoner, kan jeg ikke huske å ha lest noe liknende.

«Oss imellom?» er lærerik, fascinerende og fornøyelig lesning. Men essayet om Georg Johannesen forvandler seg, som jeg skal komme tilbake til, også til rystende lesning.

Jeg tok meg likevel i å savne at Økland løfter blikket fra sin nærmeste krets av venner og kolleger. Ikke bare glimrer yngre forfattere med sitt fravær, men med unntak av Torborg Nedreaas nevnes kvinnelige forfattere bare i forbifarten.

«Psykotisk sorg»

Mange av tekstene er utformet som venneportrett av forfattere som har betydd mye for ham og kollegaene i kretsen rundt tidsskriftet Profil. Han skriver om savnet etter Olav H. Hauge og vennskapet med Paal-Helge Haugen. Særlig inntrykk gjør portrettet av Georg Johannesen.

Det skildrer deres vennskap fra de begge skrev for tidsskriftet Fossegrimen på 1960-tallet til Johannesens død i 2005.

Øklands beskrivelse av vennens savn av datteren etter et samlivsbrudd, er sterk lesning: «Han var blåraud i ansiktet, og inni seg var han ruinert. Eg såg ei psykotisk sorg.»

I lys av andre bøker jeg har lest om sorg de siste årene, skulle jeg gjerne sett at psykologutdannede Økland hadde utdypet hva han legger i psykotisk sorg.

Ikke ved å bore dypere i Johannesens biografi, men ved å trekke inn andre forfattere han har et nært forhold til. Som for eksempel Dag Solstad og hans bok om gymnaslærer Pedersens og den politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land på 1970-tallet. Det kunne ha kastet nytt lys over en lite påaktet side ved norsk litteraturhistorie.

I forordet stiller Økland seg foran speilet og spør om det ikke er selvopptatt å utgi sin niende bok med essays om litteratur. Heldigvis har han stort sett blikket rettet utover. I tillegg til forfattere og venner, skriver han også fint om kunstnere og illustratører.

I boka finner man også velopplagte og ytterst lærde tekster om barnelitteratur, glansbilder og miljøet rundt Bjørn Ringstrøms antikvariat. Der briljerer samleren Økland med detaljkunnskap kombinert med velretta spark etter litteraturhistorikere.

Det kler jubilanten godt og gjør boka til en svir å lese!