Sterkt om Røkkes bruk av egen makt

Ei interessant bok med fascinerende glimt inn i miljøer fjernt fra vanlige menneskers verden.

BOK: Hvem er egentlig Kjell Inge Røkke? Hvem tror Røkke selv at han er? Hvor stor makt har han, og hvor stor makt søker han? Og ikke minst: Hva var egentlig Røkkes rolle i Tønne-saken?

Det burde være påtrengende spørsmål i norsk samfunnsdebatt, og spørsmålene blir ikke mindre viktige etter å ha lest Ivar Hippes bok om Tønne-saken, «Mektig og avmektig».

Røkke-kulturen

Som korrespondent for NRK i Asia var jeg i 1998 med på å dekke de olympiske vinterlekene i Nagano.

Der dukket plutselig Kjell Inge Røkke opp på skiskytterarenaen i offisielt norsk olympisk antrekk. Jeg prøvde å spørre finansmagnaten om hva som var hans rolle i den norske OL-troppen.

Da ble jeg overfalt av en av Røkkes menn. Han plasserte hånda foran NRKs kameralinse - samtidig som han fysisk prøvde å slå meg vekk. Røkke selv sto flirende og så på.

Jeg kom på denne episoden - og på dette møtet med Røkke-kulturen - da jeg leste Hippes Tønne-bok.

Fjern verden

Den tidligere redaktøren i Økonomisk Rapport har på mange måter skrevet ei interessant bok, fordi han gjennom intervjuer med 60 ulike kilder gir et fascinerende glimt inn i miljøer, kontorer og tankegods som står fjernt fra såkalt vanlige menneskers verden.

Det er helt forståelig at Tore Tønnes hustru ikke har ønsket å snakke med forfatteren. Samtidig er det avslørende at Kjell Inge Røkke ikke har ønsket å gi sin versjon av denne tragiske historien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Overraskende er det likevel ikke. Røkke har gang på gang demonstrert at intervjuer med ham skal skje på hans premisser. Røkke klarte for eksempel å få sendt et utrolig 20 minutter langt portrett med seg selv på Dagsrevyen, godkjent av ham selv og uten et eneste spørsmål. Det har meg bekjent verken skjedd før eller seinere i NRK.

Skjeller og truer

I Hippes bok framstår Røkke som fullstendig rabiat. Han skjeller ut journalister og truer Dagbladet med økonomiske sanksjoner. Dagen etter at Tønne ble funnet død, ringer Røkke - ifølge boka - egenhendig til Økokrims leder, Einar Høgetveit, med høyt stemmeleie: - Det var intet grunnlag for tiltale, belærer Røkke.

Det er en klar svakhet, om enn uforskyldt, at Røkke ikke vil bidra. For spørsmålene rundt forholdet mellom Røkke og Tønne er så mange, at dette egentlig framstår mer som en Røkke-sak, enn en Tønne-sak.

Hva slags bindinger var det mellom Røkke og Tønne - om noen?

Hva er bakgrunnen for at Røkke-systemet kunne gi Tønne et lån på tre millioner kroner? Var Røkke en slags privat bank for Tønne? Hva slags arbeid gjorde Tønne for Kværner og Røkke, siden han kunne motta et såkalt «suksesshonorar» på 1,5 millioner kroner?

Dette gir boka ikke svar på.

Interessant er Hippes beskrivelse av de borgerkrigsliknende tilstandene på kontorene til advokatfirmaet BA-HR, der Røkkes advokater ikke aner hvordan de skal takle helt normale og legitime spørsmål om denne saken fra et pågående mediekorps.

BA-HR har i stor utstrekning vært brukt av det offentlige Norge til viktige juridiske oppgaver. Når man leser denne bokas beskrivelser rundt noe av det som skjedde i firmaets styrerom, er det grunn til å spørre om det offisielle Norge kan fortsette å bruke et slikt firma. Her synes det å mangle både etikk, integritet og sunt folkevett.

Gikk for langt

Er BA-HR blitt så avhengige av kontrakten med Røkke at innlysende spørsmål og motforestillinger ikke står på dagsordenen? Man lurer rett og slett på om det er Røkke som har overtatt styringen i BA-HR.

Hippes bok er delt i to. Først interessante beskrivelser av det indre liv til hovedaktørene i Tønne-saken: Norges største mediebedrifter, Økokrim og BA-HR. Deretter prinsipielle betraktninger rundt mediemakt og journalistisk verdisikring.

Hippe konkluderer her med at media gikk altfor langt i sin jakt på Tønne, og nevner spesielt flere kommentarartikler. En slik oppsummering er naturlig nok mye enklere å komme med når man har hele fasiten.

Ivar Hippe skriver at han ikke tror Tønne var korrupt eller grådig. Denne vurderingen har jeg ingen forutsetning for å overprøve.