STERKT BUDSKAP: André Brinks «Philida» er en fortelling om undertrykkelse, ikke bare av andres frihet, men også av egne følelser i et forkrøplet samfunn. Foto: Fredrik Wandrup
STERKT BUDSKAP: André Brinks «Philida» er en fortelling om undertrykkelse, ikke bare av andres frihet, men også av egne følelser i et forkrøplet samfunn. Foto: Fredrik WandrupVis mer

Sterkt oppgjør med Sør-Afrikas mørke fortid

André Brink blottstiller det avskyelige og forbryterske i egen slektshistorie.

ANMELDELSE: Utlevering og avsløring av egen slekt er en trend med bred appell. Vi var mange som fikk klump i halsen da mesterkokk Eyvind Hellstrøm sist vinter sporet opp sin oldefar i Kåfjords karrige koppergruver.

I høst ble vi overveldet av «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896».

Roman med emosjoner
I motsetning til Dag Solstads arkivariske slektsroman er André Brinks «Philida» ingen oppramsing av gårds- og bruksnummer. Historien om Brink'ene som kom fra Nederland til Kappstaden på 1700-tallet, er fylt av det Solstad uttrykkelig vegrer seg mot: Mennesker som tenker, føler og - mest av alt - lider.

Omdreiningspunktet i André Brinks beretning er slavejenta Philida, mor til fire barn hun har fått med Frans Brink, slaveeierens sønn, og hennes opprør da barnefaren fragår sitt løfte om frigivelse av moren og lar henne selge på auksjon.

Dette er en fortelling om undertrykkelse, ikke bare av andres frihet, men også av egne følelser i et forkrøplet samfunn, en gjørme av dobbeltmoral, incest, stupiditet og brutalitet - oppsummert i scenen der den sadistiske og impotente gamlingen Cornelis Brink prøver å voldta Philida med pikken i den ene hånden og Bibelen i den andre. Man kan jo med god grunn spørre hvorfor ideen med apartheid og raseskille ble klekket ut i akkurat disse omgivelsene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nyansert
Det er en bragd at André Brink som forfatter gjennom skiftende fortellerstemmer klarer å skape en slags sympati hos leserne også for løgneren Frans, faren som fornekter sine barn. Han er på sin måte oppriktig glad i Philida, denne Frans, men økonomisk ruin og sosialt press tvinger ham til å inngå ekteskap med en velstående, hvit kvinne. Alt dette kan jo fort lyde som en såpeopera. Men Brink bygger sin roman på arkivstudier og historiske hendelser i Sør-Afrika fram til 1834 da slavene ble frigitt.

I romanens etterord redegjør André Brink for sitt slektskap med voldsmannen Cornelis Brink, og dokumenterer at Philida med livet som innsats virkelig innga klage til slaveprotetektoren i Stellenbosch i 1832, samt at Frans om sitt forhold til Philida sa at hans ord i forklaringen for retten var «like sanne som de er usanne». Grusomme episoder er basert på virkelige hendelser, som at piskestraff ifølge loven bare var tillatt med maksimum 39 slag.

Viser mot og vilje
Framfor alt viser André Brink i sin nye roman en imponerende vilje og evne til å blottstille det avskyelige og forbryterske i sin egen slektshistorie.

Sterkt oppgjør med Sør-Afrikas mørke fortid

Som konsekvent apartheidmotstander og i seinere år også nådeløs kritiker av den nye, svarte makteliten i Sør-Afrika, har den 78 år gamle André Brink befestet og styrket sin rolle som samfunnskritiker og forfatter - selv om «Phildida» har språklige svakheter og ikke tilhører hans beste romaner.