Sterkt skjebnespill

En roman som trenger inn i mørket bak livets fasader.

BOK: Jonny Halbergs sans for det groteske møtte jeg første gang i romanen «En uskyldig tid». Jeg kjenner igjen tendensen i «Tvillingen», som enda en gang skildrer oppløsningsmennesker i jakten på en mening med tilværelsen.Vi følger Adam, som har stupt ned i en bunnløs gjeld etter en ekstrem fiasko som forretningsmann (skulle for øvrig gjerne visst hva som var i veien med hans restaurantkonsept, der alle bartendere skulle være Brad Pitt-look alikes?).

Til røttene

Nå vender Adam tilbake til sitt barndomshjem, der hans mor i mange år har bodd sammen med en utviklingshemmet bror, Kristian. Men mora er forsvunnet, og Kristian er i ferd med å gå til grunne av ensomhet og mangel på omsorg. Sammen begir de to brødrene seg til bygda Straume, der farens slekt kommer fra. Her vil Adam finne tilbake til røttene og avdekke familiens hemmeligheter. Men han er neppe klar over hva han egentlig leter etter. Og slett ikke klar over hva han vil finne. I det merkelige, uhyggelige og dystopiske bygdesamfunnet «Tvillingen» utspiller seg, glir det norske fjell- og fjordlandskapet sammen med David Lynch\'s «Twin Peaks», der ingenting var hva det utga seg for å være. Slik er det også her, hvor handlingen langsomt avdekker ukjente identiteter og overraskende forhold. Persongalleriet er skjebnebefengt. Alle befinner seg i eksistensens yttersoner og abnormitetens grenseland.Det er ikke tilfeldig at hovedpersonen heter Adam, det første mennesket som beveget seg på jorda. Heller ikke at hans bror Kristian er lykkelig befridd for ansvar og ikke tynget av de store forventningene til livet. Adam skal nå forsøke å legge fortidas løsaktige livsførsel bak seg og gå inn i rollen som omsorgsfull og ansvarsfull storebror. Men er han i stand til det, eller er hans egen jakt på den fjerne fortida bare en flukt fra den nære? Og hva skjer, når det er Kristian som finner lykken, og ikke den evig sviktende Adam? I Straume konfronterer Adam seg med slektninger som alltid har kastet slagskygger innover familielivet hans. Bit for bit forstår han at hans far slett ikke var den kjølige distriktslegen han vokste opp hos, men at mora - som nå er forsvunnet - hadde unnfanget ham med...ja, med hvem? Jo flere brikker Adam finner i puslespillet som utgjør familien Egebergs merkelige skjebnespill, blir også denne avsløringen på en uhyggelig måte korrigert.

Et kynisk dyr

Mens den uhellsvangre stemningen tilspisser seg, møter Adam ikke bare sin egen slekts mysterier, han møter også sin menneskelige modenhetsprøve. Og han tvinges til å felle en nådeløs dom over seg selv. I denne romanen er det knapt grenser for amoralske svik, og Adams handlinger røper gang på gang sinnets skrøpelighet. Hvis vi et øyeblikk skulle ha glemt at mennesket er et kynisk dyr, sørger Jonny Halberg for å minne oss om det.«Tvillingen» rommer mysterier, som jeg ikke skal snakke for mye om her. Jeg vil i stedet legge vekt på romanens fengslende og stemningsskapende kraft, som på en og samme tid tiltrekker og frastøter leseren. Dette er en roman uten munterhet, men med en dobbel dose kritikk av menneskets skinnhellighet og egoisme. Det kan være vanskelig å holde ut alle de depraverte skikkelsene, men det er like vanskelig å legge boka fra seg, fordi man så gjerne vil videre til en eller annen form for happy end og få bekreftet menneskets godhet. Det er likevel ikke Jonny Halbergs oppgave å forsone oss med hemmelighetene, løgnene, grådigheten, de seksuelle fortrengningene og det kyniske dobbeltspillet som skjuler seg bak idyllens fasader. Tvert imot. Hans ærend er ikke å skildre mennesket som et sympatisk vesen, men å avsløre den falske melodien.Dette er en sarkastisk, mørk og sterk roman. Klaus Rothstein er litteraturkritiker i Weekendavisen, København