Sterkt, sobert og severdig

Sterk, sobert og eminent fortalt om abort og Romania under kommunismen.

FILM: Cristian Mungiu vant Gullpalmen i Cannes for «4 måneder, 3 uker og 2 dager». Det er lett å forstå hvorfor. Hans sobre fortellerteknikk, der han iakttar hendelsesforløpet med kameraet, mer enn aktivt å fortelle oss hva vi skal føle og se, gir en sterk følelse av å være til stede i historien som ei flue på veggen. Mungiu benytter seg av lange tagninger, tidvis nærmere ti minutter lange. Likevel blir det aldri kjedelig, tvert imot, det bidrar i stedet til å bygge opp en etter hvert klaustrofobisk og trykkende stemning, der hovedpersonens inntrykk sakte glir over til å bli våre egne.

Ulovlig abort

«4 måneder, 3 uker og 2 dager» finner sted i Romania mot slutten av 1980-tallet, under kommunismens tid og Nicolae Ceausescu brutale regime. Filmen begynner midt i en samtale mellom to romvenninner. Den ene kvinnen pakker en koffert. Hun skal noe viktig, men vi vet ikke hva. Likevel forstår vi, på måten hun agerer, at det er noe ubehagelig. Skal hun rømme? Vi vet ikke. Den andre kvinnen, hovedpersonen Otilia, sier at alt er under kontroll. Hun er rolig. Det skal i løpet av filmen forandre seg.

Årets Gullpalmevinner er en film om ulovlig abort i et land med strenge restriksjoner. Det er også en film om en generasjon og deres håndtering av en historisk viktig og kollektiv vond epoke, der dårlig økonomi og brudd på menneskerettigheter var en del av hverdagen.

Ingen effekter

Skuespillerprestasjonene er fra øverste hylle, og Anamaria Marinca, som spiller Otilia, gjør en av de bedre prestasjonene jeg har sett på lang tid. Måten hun med sår inderlighet utvikler seg i løpet av de to dagene vi følger henne, der hun etter hvert mister kontrollen, er kjernen i filmen. Scenografien er måteholden, men likevel svært beskrivende. Vi fraktes fra et studenthjem, til et rumensk nabolag, til et hotellrom og til en rumensk familiemiddag. Hele tiden litt på avstand, observerende. At Cristian Mungiu ofte velger å føre kameraet 360 grader rundt, gir en ekstra følelse av tilstedeværelse – noe som etter hvert viser seg å bli ubehagelig, ja nesten pinefullt, men samtidig enormt suggererende.

Filmen inneholder ingen musikk og ingen effekter, men Mungiu tillater å benytte seg av håndholdt, jagende kamera for å øke intensiteten. Fortellerspråket har noe dogmeaktig og tilfeldig over seg, men samtidig framstår hver scene og handling nøye planlagt.

«4 måneder, 3 uker og 3 dager» er i mine øyne årets sterkeste filmopplevelse. Filmen føles som om den har vært nødvendig for filmskaperen å fortelle og den sitter i lenge etterpå.

Les intervju med Cristian Mungiu i Dagbladet 28. desember.