I NASHVILLE: Steve Earle fotografert i et øvingslokale i Nashville tidligere denne måneden. Da han kom til Austin første gang på 70-tallet, var outlaw-bevegelsen (Willie/Waylon m.fl.), en reaksjon på glatt Nashville-country, i startfasen. Albumet «So You Wannabe An Outlaw», spilt inn i Austin, er en slags hyllest til denne epoken. Foto: Mark Humphrey / AP / NTB Scanpix
I NASHVILLE: Steve Earle fotografert i et øvingslokale i Nashville tidligere denne måneden. Da han kom til Austin første gang på 70-tallet, var outlaw-bevegelsen (Willie/Waylon m.fl.), en reaksjon på glatt Nashville-country, i startfasen. Albumet «So You Wannabe An Outlaw», spilt inn i Austin, er en slags hyllest til denne epoken. Foto: Mark Humphrey / AP / NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Steve Earle - «So You Wannabe An Outlaw»

Steve Earle hyller Willie og Waylon & Co.

Synger duett med outlaw-sjef Willie Nelson på sitt nye album.

ALBUM: Det kan av og til være en frustrerende øvelse å høre på Steve Earle, for han kan være ganske ujevn. Innimellom svært gode album har han også gitt ut noen som bare har vært «helt greie». Det gjelder forsåvidt hans to siste, blueshyllesten «Terraplane» (2015) og fjorårets duoplate med Shawn Colvin, «Colvin & Earle».

Dette mønsteret hefter dessverre også ved «So You Wannabe An Outlaw», sjøl om noen av låtene er de beste han har skrevet på lenge.

Willie-duett

So You Wannabe An Outlaw

Steve Earle

4 1 6
Plateselskap:

Warner Music

«Fra greit til ypperlig. Igjen.»
Se alle anmeldelser

Det føles veldig riktig at sjefsoutlaw Willie Nelson synger duett på tittellåten, som åpner dette albumet.

De tre første låtene er Earle i god gammel form, i skjæringspunktet mellom country og rock, men det føles likevel som oppvarming - sånn litt på autopilot.

Først med dempede «News From Colorado» får vi møte formidleren Earle på sitt ypperste – i en sang skrevet sammen med ekskone nummer sju (!), Alison Moorer, og niesen Emily Earle.

Akustisk gitar, steelgitar, fele og en Earle med feeling i stemmen er det som skal til..

Masete

Det er først og fremst et countryalbum, dette, men med flere rocka låter.. «If Mama Could See Me» har en god tekst, men den rocka tilnærmingen blir bare masete. Det samme gjelder «Fixin' To Die», sjøl om teksten swinger («I'm fixin to die / recon I'm going to hell»).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tankene går helt tilbake til «Copperhead Road», men denne stilen kler ham ikke like godt som da han ble en egen liten protestbevegelse mot merkelappen «countrymusikkens nye håp» i 1988. Som mange ganger før har Steve backingbandet The Dukes i ryggen.

Duett

«This Is How It Ends» er en fin duett (med Miranda Lambert) - sjøl om den minner i overkant mye om Dolly Partons duettversjon av Bee Gees' «Islands In The Stream» (med Kenny Rogers) fra 1983.

Den stille sårheten er tilbake i «The Girl On The Mountain» og «You Broke My Heart» er rein country. Det er også «Walkin' in LA» (med countryveteranen Johnny Bush), en morsom og sann beskrivelse av Los Angeles: «When you're walking in L.A. everybody knows you're too down / nobody walks anywhere any other way in this lonesome town (...) a pedestrian in Beverly Hills ain't got any place to go but downhill». Et høydepunkt.

Det samme gjelder «Goodbye Michelangelo», som avslutter det ordinære albumet. Det er dedikert til Waylon Jennings, og det siste av fire bonusspor er hans «Are You Sure Hank Done It This Way».

Svaret må bli tja, ikke helt.